Jeg har i et tidligere innlegg forsøk å gi noen glimt fra de tre første kapitlene i det som kanskje må regnes som hans viktigste bok, nemlig ”Orthodoxy” eller, som den er blitt kalt på norsk, ”Paradoks”. Chesterton er ytterst skeptisk til at alle former for teorier som vil begrense den menneskelige erfaring. Og han hevder at overtro på fornuften, vil føre til fornuftens død. Det samme gjelder en overdreven dyrkelse av viljen.

I dette innlegget skal vi se nærmere på Chestertons moralsyn og hvordan han oppdaget kristendommen.

Han har som utgangspunkt at ”denne verden er et tvers gjennom forunderlig sted som godt kunne ha vært ganske annerledes, men som i hvert fall er herlig. For det andre at ansikt til ansikt med all denne herligheten har en grunn til å være beskjeden og underkaste seg også de merkverdigste begrensninger ved en så merkverdig gave (s.82). Det er denne beskjedenheten og underkastelsen som er grunnlaget for moralen.

At denne verden er et forunderlig sted lærte Chesterton gjennom eventyrverdenen på barnerommet. ”Det jeg den gang trodde på, og som jeg fortsatt tror på er det som kort og godt kalles eventyr. De forekommer meg å være tvers gjennom fornuftige. De er ikke fantasier – sammenlignet med dem er alt annet fantastisk. Eventyrland er ikke noe annet enn den sunne fornufts sollyse rike. Det er ikke jorden som dømmer himmelen, men himmelen som dømmer jorden” (s.69).

”Mye sunn livsvisdom har sin rot i eventyrene. Den ridderlige moral fra eventyret om Jakob kjempedreperen, nemlig at kjemper bør drepes fordi de er kjempemessige. Det er et dypt menneskelig opprør mot hovmodet. Det er moralen i fortellingene om Askepott som også finnes i Marias lovsang: Du opphøyer de små” (s.70).

Chesterton ser på den virkelige verden og finner ut at den må ikke nødvendigvis være slik som den er. Det kan tenkes trær som ikke bærer frukt. Eplet måtte ikke falle på Newtons nese. Man kan forestille seg gylne tigere hengt opp etter halen. I eventyrland blir ordet lov unngått, mens vitenskapen har forelsket seg i det. Det er ingen nødvendighet gitt i tingenes orden at et egg skal bli forvandlet til en kylling. Denne forvandlingen har noe magisk over seg, den er ikke noe som nødvendigvis må hende, selv om den hender regelmessig. Men om livet er magisk, så må det jo finnes en magiker, en som lar det magiske skje.

Verden er for Chesterton forunderlig, den er så å si et sjokk. Men den er ikke bare sjokkerende.

I eventyrverdenen er alt magisk. Men det er også skjørt. Gleden er en betinget glede. Eventyrets moral ligger i et ”hvis”.  Poenget i eventyret kommer til uttrykk i utsagn som ”du skal få leve lykkelig sammen med kongens datter hvis du vil la være å vise henne en løk”. Drømmens oppfyllelse avhenger alltid av at et bestemt forbud respekteres.

Det kan ikke være en tilfeldighet at glass forekommer så ofte i eventyrene. En prinsesse bor i et glasslott, en annen på et glassberg og en tredje ser alt i et speil. ”Dette tynne glitrende glass alle vegne uttrykker jo den kjensgjerning at lykken er skjønn, men skjør, akkurat som alle tingene av glass så lett kan slås i stykker av hushjelpen eller av katten. Denne eventyrets følelse sank dypt ned i mitt sinn og formet min følelse overfor verden omkring meg. Jeg følte og føler fremdeles at livet selv er like klart som diamant, men samtidig skjørt som glasset i vinduet (s.79).

Chesterton finner det meningsløst å gjøre opprør mot en lov bare fordi den er uforståelig. Han ville forhåpentligvis ha gjort opprør mot lover som var onde, men ikke fordi de var mysteriøse. ”Jeg kunne aldri ta del i den oppvoksende slekts stadige protester mot monogamiet, fordi ingen skranker i kjønnslivet forekom meg å være så merkverdig og overraskende som kjønnet selv. Å måtte holde seg til en kvinne er i virkeligheten en billig pris for noe så enestående som å se en kvinne. Å klage over at en bare kan gifte seg en gang er like berettiget som å klage over at en bare er blitt født en gang. Slikt snakk viser at en ikke på noen måte er på høyde med det spennende fenomen en beskjeftiger seg med. Det røper ikke en overdreven følsomhet overfor det annet kjønn, men tvert imot en besynderlig ufølsomhet. Den mann som klager over at han ikke kan gå inn i paradis gjennom fem porter på en gang er en tosk. Polygamiet viser en manglende evne til å virkeliggjøre seksuallivet” (s.81)

Kjernen i all moral er at vi har fri vilje til å gjøre noe eller å ikke gjøre noe. Den frie vilje er et mysterium som er grunnlaget for all moralsk tenkning. Materialismen fornekter denne frie viljen, og det gjør den så farlig fordi det innebærer at blinde mekaniske lover styrer alt som skjer. Dersom det finnes lover i naturen som styrer menneskets handlinger, er de mer å sammenligne med trafikklover som er designet for å hjelpe bilføreren å nå fram til sitt mål. Naturloven er ikke å forstå som et slags fengsel, men den forklarer hvorfor historien er så irregulær. For historien utfolder seg ikke etter en definert naturlovaktig lovmessighet, men mer på en uforutsigbar måte som er avhengig av hva den enkelte velger å gjøre eller ikke å gjøre til enhver tid.

Menneskelivet er for Chesterton et eventyr, et drama som utfolder seg og som er fullt av romanse, fare, heroisme, svik, seier, nederlag, velgjørenhet, ondskap, komedie, og tragedie, for å nevne noe. Det er en strålende historie, for en stor del bestemt, på godt og ondt, av våre handlinger.

Dette er tanker Chesterton har nærte lenge før han oppdaget kristendommen. ”Og så fulgte en erfaring som det er umulig å beskrive. Det var som om jeg hadde famlet omkring like siden fødselen med to veldige uhåndterlige maskiner av helt forskjellig konstruksjon og uten synlig forbindelse med hverandre: verden og den kristne tradisjon. Jeg sto overfor en tilsynelatende umulig situasjon: Hvordan kunne en elske verden uten å trøste seg til den? Var det mulig å elske verden uten å være verdslig? Det var som det åpnet seg et hull i selve tilværelsen.  Så viste det seg at i den kristne teologi var det et bestemt trekk som stakk ut som en hard spiker: den dogmatiske påstand at Gud personlig og har skapt verden atskilt fra seg selv. Og dogmets brodd passet akkurat inn i tilværelsens hull! Det var tydeligvis meningen at den skulle anbringes der. …Nå begynte det å skje merkelige ting. Da de to maskinene først var koblet sammen på denne måten, viste det seg at alle de andre delene også i tur og orden passet og grep inn i hverandre med selsom nøyaktighet” (s.114).

Chesterton fant at kristendommens trossetninger passet nøyaktig til hans forestillinger om hvordan verden måtte være før han oppdaget dem. Dermed kunne han si: ”Den kristne gleden er poetisk, for den er opptatt av at allting er unaturlig i lys av det overnaturlige. Moderne filosofi hadde atter og atter sagt jeg befant meg på rette sted, men det gjorde meg alltid deprimert selv når jeg godtok det. Men da jeg fikk høre at jeg var på galt sted, da sang min sjel av glede som en fugl om våren. Min nye kunnskap ledet meg til og lyse opp glemte rom i min barndoms dunkle drømmeslott. Når visste jeg hvorfor gresset alltid hadde virket like underlig på meg som en kjempes grønne skjegg og hvorfor jeg kunne kjenne hjemlengsel enda jeg var hjemme” (s.116)

 

 

 

Mennesker som går mot strømmen har alltid fasinert meg. Som det så ofte er sagt, så er det den levende laksen som svømmer motstrøms, men den døde som driver medstrøms. Medstrøms er det likegyldighet og død, motstrøms er det overbevisning og livskraft.

En mann som beveget seg motstrøms var Gilbert Keith Chesterton (1874-1936). Det er sagt om ham at dersom noen trenger et bevis for Gud, så er Chesterton dette beviset. For sannsynligheten for at Chesterton skulle bli en av de aller fremste forsvarerne av kristendommen var tilnærmet lik null. Ingen naturlige omstendigheter kan forklare en person som G. K. Chesterton. Han hadde et intellekt som alltid strømmet over i en latter og en livsglede og munterhet som motstanderne aldri klarte å knekke.

Chesterton kunne le fordi han betraktet kosmos som en stor og glederik gave, en gave som det var verdt å forsvare i all sin overflod. Han kunne ikke utholde at denne ufattelige rikdommen skulle presses inn i en eller annen moteriktig, abstrakt teori, pønsket ut av en eller annen mer eller mindre gal og forskrudd filosof. Chesterton begynner alltid med erfaringer og kjensgjerninger, med det partikulære, med hvordan ting egentlig er, og han kjemper for at det skal være rom for hele spekteret av menneskelige erfaringer i sin livsfilosofi. Det er bakgrunnen for at han kaller seg selv for en kosmisk patriot. Han forsvarte kosmos og verden mot alle som ville forandre det til noe annet, til et Utopia etter eget forgodtbefinnende.

Chesterton ble født inn i en familie av gammel liberalere, hvis ukrenkelige prinsipper var den private eiendomsrettens hellighet, viktigheten av personlig initiativ og tro på total tankefrihet, så lenge det var innenfor viktoriatidens grenser for anstendighet. Som ung skoleelev gikk han for å være en fjern dagdrømmer som foretrakk å tegne fremmedartede og fantasifulle skisser i notatbøkene, fremfor regning og andre skolefag. Senere var han innom flere skoler og universiteter, men tok aldri noen eksamen. Intet obligatorisk pensum passet for ham.

Chesterton var langt fra uskyldig i ungdommen. Han ble trukket inn i okkultisme, og kjente seg dratt nedover. ”Jeg er ikke stolt av å kjenne djevelen. Jeg stiftet bekjentskap med ham av egen skyld, fulgte det opp langs en linje, hadde den blitt fulgt lenger, som kunne ha ledet meg til djeveldyrkelse, eller djevelen vet hva”.  Da Chesterton senere ble kjent med en virkelig diaboliker, som inverterte, eller snudde den moralske orden på hodet, og favnet det onde som godt, ble han rystet i sin sjels grunnvoller og flyktet fra den virkelige ondskapens avgrunn. Chesterton visste utmerket vel senere i livet hva han var i mot, for han hadde selv erfart det.

Den profesjonelle løpebanen som journalist begynte i 1895. Sakte men sikkert ble han en prominent person i den litterære verden, og stiftet bekjentskap med de fleste som betydde noe her. I hans selvbiografi, skrevet i 1936, ikke lenge før han forlot denne verden, tar han for seg den ene etter den andre av tidens storheter som han hadde møtt i en eller annen sammenheng.

I 1905 gav han ut en bok, Heretics, hvor han tok for seg alt han ikke trodde på, og som han mente var galt hos samtidens forfattere. Hans motstandere forlangte at han skulle skrive en bok hvor han forklarte hva han trodde på. Dette var bakgrunnen for at ”Orthodoxy” kom ut i 1908, og dette er en av de mest besynderlige bøker jeg har vært borti. Han forsøker i denne boken å gi, som han sier, det teoretiske grunnlaget for sin tro. Selv sier han: ”Der er mer personlig enn systematisk formet, mer som psykologiske bilder enn strenge deduksjoner. Jeg vil ikke kalle det min filosofi, for det er ikke meg som har laget den. Det er Gud og menneskeheten som har laget den, og den har i sin tur laget meg.”

Chesterton gir oss her en reiseskildring, så å si, om en mann som drar ut på eventyrferd til et land langt borte, men som feil navigerer, og til slutt havner på strendene til sitt hjemland, som han tror er et fremmed land. Poenget er at han oppdager sin egen arv, en arv han hadde vokst opp med uten å ha lært å kjenne. For Chesterton blir den kristendommen som formet Vesten, i kombinasjon med common sense, den eneste koherente og sunne tradisjon som han er villig til å forsvare. Orthodoxy har som bakgrunn en rekke, slik Chesterton ser det, moderne villfarelser som har ført til en form for sivilisatorisk galskap.

For Chesterton var det hele spekteret av livserfaringer utgangspunktet. Den virkelige verden består av så mye forskjellig og uforklarlig, at å forsøke å redusere den til noe mindre vil føre til en form for sjelelig galskap, en fordreid og forkvaklet virkelighetsoppfatning.

Hans tilnærming til det temaet han tar for seg er så original og overraskende at det er vanskelig å forutse nøyaktig hvordan argumentet vil utfolde seg. Han tar utgangspunkt i det gale mennesket på et sinnsykeasyl. Akkurat der finnes de menneskene som tror aller mest på seg selv. Selv om selvtillit neppe aldri før har vært så populært som i dag, er Chesterton ytterst skeptisk. ”Absolutt selvtillit er ikke bare en synd, det er en svakhet. Den som hemningsløst tror på seg selv, er i virkeligheten et offer for hysteri og overtro” (s.19).

Chesterton erkjenner at et begrep som synd ikke gir mening for det moderne menneske. ”Hvis det er sant (og det er det) at det finnes mennesker som har en utsøkt glede av å flå en katt, da kan den religiøse tanken bare trekke en av to slutninger. Han kan enten benekte Guds eksistens, eller han kan benekte at forbindelsen mellom Gud og mennesker uten videre er i orden – slik som alle kristne gjør. Ny-teologene later til å mene at det er en høyst rasjonalistisk slutning å benekte kattens eksistens…Men selv om moderne tenkere benekter syndens eksistens, tror jeg ikke de ennå har drevet det så langt som til å benekte sinnsykeasylenes eksistens. ..Folk benekter helvetene, men ikke asylene. Ikke ennå iallfall. Vi kan likeså godt godta det ene som det andre. En gang ble alle tanker og teorier vurdert etter sin tendens til å føre mennesker i fortapelse. På samme måte kan vi her dømme alle moderne tanker og teorier etter deres tendens til å bringe folk fra vettet” (s.20).

”La oss altså begynne med galehuset. Fra denne nifse stasjon starter vi vår reise i tankenes verden” (s.22). Den første misforståelse som må slås i hjel er at fantasien er en fare for den sjelelige likevekt. Fantasi avler ikke sinnssykdom. Det gjør derimot forstanden. Så lenge Cowper drev med diktning mellom tjernets vannliljer, beholdt han den sjelelige sunnhet og likevekt, men da han beskjeftiget seg med predestinasjonslærens livsfiendtlige logikk, ble han gal. Dikteren prøver å stikke hodet inn i himmelen, mens logikeren prøver å få himmelen inn i hodet. Det bare må ende med overanstrengelse av forstanden og påfølgende galskap.

En moderne form for galskap er materialismen. ”La oss først se på det temmelig innlysende tilfelle som heter materialismen. Som verdensforklaring betyr materialismen en slags vanvittig forenkling. Det har akkurat samme egenskap som den sinnsykes argumentering: vi får en følelse av at den samtidig forklarer alt og ingenting. Når vi tar for oss en eller annen dyktig materialist, så får vi nettopp denne merkverdige følelsen. Han forstår alt, og samtidig kjenner vi oss overbevist om at alt han forstår ikke er verdt å forstå i det hele tatt (s.31).”

Materialismen er et forsøk på å putte altfor mye virkelighet inn i en altfor trang ramme eller teori. Dersom det materialisten påstår er sant, så lever vi en ynkelig verden. Det er svinn i tingene. ”Og om vi skal tro Haeckel så er livet i sin helhet mye gråere, trangere og kjedeligere enn mange av livets enkelte sider. Delene later til å være større enn helheten” (s.32). Vi må nemlig huske på at den materialistiske filosofi – enten den er sann eller ikke – trekker mye snevrere grenser enn noen religion” (s.33). ”En materialist mener jeg er en slave fordi jeg ikke har lov til å tro på determinismen. Jeg synes at han er en slave fordi han ikke får lov til å tro på eventyr. En kristen har full frihet til å tro at det er en betydelig sum av lovmessighet og uunngåelig utvikling i universet. Men den materialistiske tenker har ikke lov til å la det falle en eneste dråpe mirakeltro ned på sin plettfrie maskin. Stakkars mann, han får ikke lov til å beholde en aldri så liten nisse engang, selv om den ikke var større enn at den kunne gjemme seg i en blåklokke” (s. 33).

Materialistens verden er usammensatt og liketil, akkurat som den sinnsyke er ganske sikker på at han er normal. Materialisten er overbevist om at historien har en årsaksrekke og ikke noe annet, akkurat som den interessante person vi nylig nevnte er ganske sikker på at han er en kylling og ikke noe annet. Materialister og sinnsyke plages aldri av tvil.

I det tredje kapitlet tar Chesterton for seg hvordan forstanden til slutt vil begå selvmord, den vil ta knekken på seg selv. Mens han i kapittel to ville understreke at faren for å havne i en unormal sjelstilstand er større ved fornuftens enn fantasiens bruk, vil han nå forsvare fornuften. For Chesterton påstår at fornuften trenger forsvar mer enn noen gang fordi ”hele den moderne verden ligger i krig med fornuften, og tårnet begynner alt å vakle” (s.45). Faren for fornuften består i at den har frihet til å ødelegge seg selv. Det er intet i vegen for at en generasjon kan sørge for å bli den siste ved å hoppe i havet eller å gå i kloster. Det er heller intet i vegen for at en generasjon tenkere kan hindre ytterlige tenkning ved å lære at den menneskelige tanke ikke har noen gyldighet i det hele tatt.

Chestertons analyse av fornuftens gyldighet er uhyre interessant. Han betrakter tvilen eller skeptisismens som en slags kreftsvulst som etter hvert fortærer alle former for kunnskap. Det begynner med å tvil på Gud og hans eksistens. Men dersom tvilen får fritt løp, da blir fornuften selv snart et offer for sin egen tvil. ”Vi hører den ødeleggende tvil bryter seg vei gjennom den gamle mur med autoriteter, og samtidig ser vi fornuften vakle på sin trone. For de er av samme art, og begge står i nærmeste forbindelse med autoriteten. De er begge bevismetoder som selv ikke kan bevises. Vi har arbeidet energisk for å ødelegge forestillingen om en guddommelig autoritet. Dermed har vi også langt på vei ødelagt grunnvollen for den menneskelige autoritet som er nødvendig for i det hele tatt å utføre et regnestykke. Med et krafttak har vi prøvd å rive den åndelige autoritets mitra av menneskets hode. Så har vi revet av hodet med det samme” (s.47) Chesterton gir så en rekke eksempler på hvordan fornuften tar knekken på selv, men det vil føre altfor langt av sted å gjengi dem. Men det kan være på sin plass å ta med litt av hans oppsummering av disse refleksjonene: ”Summen av dette blir at de mest karakteristiske av de moderne filosofiske retninger ikke bare har anstrøk av galskap, men av selvmorderisk galskap. Den konsekvente tviler dunker hodet mot det menneskelige tankes grenser, og har slått hull på det. Det er ikke den fri tankes barndom vi står overfor, det er dens alderdom og senile oppløsning. Den fri tanke har ikke flere spørsmål å stille. Den er omkommet i sine egne spørsmål. Vi kan ikke forestille oss noe mer forvirret enn et samfunn hvor folk spør seg selv om de egentlig har et selv (s.51-52).

Nå sier Chesterton at det er noen tenkere som har innsett at fornuften leder til galskap. ”De ser at tanken ødelegger, men viljen er skapende, sier de. Den endelige autoritet ligger etter deres syn i viljen, ikke i fornuften. Bernhard Shaw sier at vi handler ikke for å bli lykkelige, men for å bruke viljen.

Men Chesterton påstår at lovprisning av viljen vil føre til den samme tomheten som rendyrkelsen av logikken. Dyrkelsen av den rene vilje vil lamme selve viljen. Det er umulig å prise en handling fordi den er et vitnesbyrd om vilje. Når man priser viljen som vilje blir det umulig å prise en handling framfor en annen fordi ingen handling er bedre en annen handling.

Av viljedyrkere er kanskje Nietzsche den mest fremtredende. Paradokset er at han i virkeligheten er blottet for evnen til å ville. Han kan ikke ville fordi han tenker feil om viljen. Nietzsche ser på viljen som utfoldelse og utbrudd, mens den er akkurat det motsatte. Den som velger noe, må forsake eller si nei til noe annet. Jakobinerne under den franske revolusjon visste hva de ville og hva de ikke ville, og derfor var de virkelige revolusjonære. Men den som ikke har tro på noe, kan aldri bli en virkelig revolusjonær.

Orthodoxy ble skrevet i 1908, 6 år før første verdenskrig brøt ut og for alltid gjorde enhver moderne framtidstro til skamme. Chesterton så at Europa var på veg mot en katastrofe med en profets skarpe blikk, og noterer mot slutten av det tredje kapitlet: ”Men når jeg nå avslutter dette kapitlet, har jeg liggende foran meg en hel bunke med moderne bøker som jeg har bladd igjennom for sakens anledning – en haug av skarpsindighet, en haug av fåfengthet. Fordi jeg tilfeldigvis står helt fritt for tiden, kan jeg se hvordan Schopenhauers og Tolstoys, Nietzsches og Shaws filosofi uunngåelig kommer til å ende i katastrofe – jeg ser det like klart som et uunngåelig togsammenstøt kan ses fra en ballong. De er alle på vei til sinnsykeasylets tomhet. For sinnssykdom kan defineres som å bruke åndelig energi til å nå fram til åndelig hjelpeløshet. Og de har praktisk talt nådd sitt mål (s.61)

(Alle sitater er hentet fra den norske utgaven av Orthodoxy, som har fått navnet ”Paradoks”

Da den første russiske kosmonauten Juri Gargarin returnerte til moder jord etter sin første ferd i verdensrommet, kunne han informere alle om at han hadde vært ute i verdensrommet og ikke sett snurten av Gud, noe som antakelig var ment som det definitive bevis på at Gud ikke eksisterte.

Men det har vært og er fremdeles mange, kanskje stadig mange flere, som har valgt å være skeptikere til tanken om Guds eksistens. En av de virkelig kjente er Bertrand Russell, og han fungerer vel langt på veg som en profet, i den grad skeptikere holder seg med profeter, kanskje sannsiger er et mer treffende ord, for menigheten av skeptikere. ”Ikke nok evidens, ikke nok evidens” er visstnok hva han så for seg at han ville svare dersom den Gud han ikke trodde på mot formodning skulle vise seg å eksistere på dommedag, og stille ham det utidige spørsmål om hvorfor trodde du ikke på meg

Religiøse skeptikere kommer utvilsomt i mange forskjellige utgaver. En gruppe skeptikere hører hjemme i gruppen agnostikere. De avholder seg fra å ha en mening i spørsmålet om Guds eksistens fordi de hevder at det er umulig å noen sikker kunnskap om den saken. En annen gruppe har tradisjonelt blitt kalt for ateister i den betydning av ordet at de nekter for at Gud eksisterer. Mens agnostikeren egentlig avstår fra å felle en dom, feller ateisten en dom, og den er negativ. Egentlig er det ikke så viktig hva slags betegnelse vi bruker, men jeg tror at skeptiker vil gjøre nytten for denne gang. Med en skeptiker mener jeg ganske enkelt en person som av en eller annen grunn ikke tror på Gud.

Spørsmålet om Guds eksistens er selvfølgelig et stort spørsmål. Og det er et viktig spørsmål. For et tenkende menneske, som ønsker å ha et gjennomtenkt og begrunnet forhold til virkeligheten, vil jeg hevde at spørsmålet om Gud er selve livsspørsmålet. Om Gud eksisterer eller ikke eksisterer utgjør en enorm forskjell. En verden med Gud er en totalt forskjellig verden fra en verden uten Gud. Er du i tvil kan du bare konferere med Friedrich Nietzsche, og han visste hva han holdt på med.

Skeptikeren kan ha mange grunner for å ikke tro på Gud, og jeg aner selvfølgelig ikke hva alle grunnene kan være, selv om jeg kjenner noen av dem. Noen grunner er gode grunner og noen grunner er mindre gode. Spørsmålet er selvfølgelig om de gode grunnene er gode nok, og her er det jeg som blir skeptiker med hensyn til svaret.

Det kan også være ulike årsaker til at mennesker ikke tror på Gud. Noen kan ha hatt foreldre, eller opplevd overivrige predikanter, eller ekstreme menigheter, som tok i bruk sterke virkemidler, som ble opplevd som et overgrep, og godt kan ha vært det for alt hva jeg vet. Overgrep av alle typer og varianter skjer stadig vekk, og det er ganske sikkert en stor mengde overgrep som hører hjemme i kategorien religiøse overgrep. Sosialt press kan være en årsak. Det er rett og slett ikke ”in” eller på mote å tro på Gud nå for tida blant folk flest, i alle fall i Norge. I andre land har jeg hørt at en religiøs skeptiker nærmest er for klenodier å regne, men altså ikke i Norge. Sosialt press er selsagt en årsak, men det er ingen god grunn for å være religiøs skeptiker. Alle de andre kan jo ta feil, og da er det tåpelig å tro det samme som alle de andre, selv om det kan være behagelig til å begynne med.

Spørsmålet om Gud er komplisert. Det første som er komplisert er hva vi mener når vi bruker ordet Gud. Gud, eller ”gud” som skeptikere ofte, etter hva jeg har observert, helst foretrekker, vekker til live svært forskjelligartede forestillinger og følelser hos ulike mennesker uten at jeg behøver å utbrodere det nærmere.

Så før vi begynner en nærmere utredning av spørsmålet om den skjulte Gud er det nødvendig å klargjøre hva jeg mener med ”Gud”.  Gud er en tittel som kan brukes selv om det ikke finnes noen ”tittelholder”.  ”Presidenten i Norge” og ”Kongen i Norge” er to titler. Alle vet at Kongen i Norge er Kong Harald, og at det altså finnes en tittelholder. Men det finnes ingen president i Norge, om vi ser bort fra stortingspresidenten, og det gjør vi jo. Men det er selvfølgelig mulig å tenke seg at Norge var vært en republikk som holdt seg med sin egen president, slik som finnene gjør, eller franskmennene, for å nevne noen av de mange statene som har president som statsoverhode. Selv om det ikke eksisterer noen norsk president, er det fullt mulig å tenke seg, eller å forestille seg, hva slags egenskaper en slik president burde hatt og det er også mulig å tenke seg aktuelle kandidater til dette vervet.

I og med at det er svært mye som regnes for ”guder”, alt fra værguder, som globalt kan synes mer aktive enn noen gang, opptatt som de er med å sende flodbølger og tørkekatastrofer rundt forbi på kloden, om man skulle tro på deres eksistens, og Allah og Thor og Odin og hele det norrøne panteon, for ikke å glemme det greske og romerske, sier det seg selv at her må det en avgrensning til, at Guds egenskaper må kvalifiseres på en måte som utelukker de aller fleste, kanskje nesten alle, men ikke absolutt alle aktuelle kandidater, for da ville jo hele resonnementet stanse umiddelbart.

Jeg antar altså at skeptikeren er i stand til å forestille seg en Gud med bestemte egenskaper. Med ”Gud” skal vi forstå et fullkomment moralsk vesen som har all autoritet og som på grunn av sine fullkomne egenskaper fortjener og er verdig til å tilbes. Tilbedelse innebærer en indre trang til å opphøye Gud og gi ham all ære, dessuten innebærer det kjærlighet til og tillit til Gud.  Det er bare et fullkomment moralsk vesen som fortjener tilbedelse og tillit, og dette utelukker fra starten av en hel mengde av de såkalte ”guder” som er kjent blant menneskene, og dessuten utelukker det tilbedelse av mennesker, for de er som bekjent langt fra moralsk fullkomne, alle som en.

Moralsk fullkommenhet handler om mer enn å utføre riktige handlinger. Et moralsk fullkomment vesen må ha fullkomne intensjoner eller hensikter. Et moralsk fullkomment vesen må ha en intensjon om å ville det gode for alle mennesker, også mot sine fiender. Dette innebærer at en slik Gud må ha en intensjon om å redde mennesker som har gjort opprør eller brutt forholdet til denne Gud. Med andre ord må en slik Gud vi snakker om, være fullstendig fri fra alle primitive hevntanker.

Fullkommen kjærlighet vil aldri tvinge seg på noen som motsetter seg denne kjærligheten. Det er med andre ord ikke nødvendig for å være et moralsk fullkomment vesen at de gode intensjonene faktisk blir gjennomført på alle mennesker. Et fullkomment moralsk vesen vil respektere det valg et menneske med fri vilje gjør. Også når det ikke vil ha noe med Gud å gjøre.

Til og med skeptikeren kan, vil jeg hevde, forestille seg et slikt vesen som jeg kort har forsøkt å beskrive, selv om et slikt vesen faktisk ikke eksisterer. Det vil også være mulig å forestille seg, vil jeg fremdeles hevde, hvordan et slikt vesen vil handle eller hva vi kan forvente, eller bør forvente, av et slikt vesen, enten det eksisterer eller ikke.

Nå er det veldig vanlig, når det blir snakk om Guds eksistens, at skeptikere og andre kommer med forslag om hva vi bør kunne forvente av Gud. Men få, om noen, skeptikere tar seg bryet med å tenke over hva et fullkomment moralsk vesen forventer, eller bør kunne forvente, av menneskene. Vi kan jo spørre om et slikt vesen ville vært fornøyd med at menneskene trodde at det eksisterte, men ellers gjorde som de ville, i samsvar med sine egoistiske og selvdestruktive tilbøyeligheter. Det virker mest rimelig å anta, at det moralsk fullkommne vesenet ville forvente at menneskene oppgav sine egoistiske og selvdestruktive tilbøyeligheter og forsøkte å tilpasse seg den moralske fullkommenheten som Gud har.

Vi kan jo tenke oss at et fullkomment moralsk vesen, eller Gud, kunne vise seg eller gi et bevis på sin eksistens som var av en slik art at ingen kunne benekte at han eksisterte. Fordi Gud ikke har gjort dette, om vi skal tro enkelte skeptikere, som for eksempel Russell, som ikke ville tro fordi det var for lite evidens, slik han vurderte det, er det ingen grunn til å tro at Gud eksisterer, om vi skal høre på skeptikerne.

Om Gud eksisterer, finnes det ingen grunn til å tro at Gud ikke kunne, om han ville, gi evidens som gjorde det utvilsomt at han faktisk eksisterte. Han kunne for eksempel hver natt satt i gang et fyrverkeri over hele verden, et fyrverkeri som tegnet vers fra Bibelen på himmelen, og som påkalte alles oppmerksomhet, enten de ville eller ikke, omtrent som jeg hver nyttårsaften blir tvunget til å forholde meg til fyrverkeri som både smeller og forurenser, selv om jeg egentlig ikke fordrar det. Eller noe annet som gjorde det absolutt utvilsomt at Gud faktisk eksisterte.

Nå har Gud ikke gjort det, og skeptikeren tar dette som et bevis på at Gud ikke eksisterer. Men når skeptikeren gjør denne slutningen, er det noe han ikke tenker over, fordi skeptikeren, i likhet med de fleste mennesker, har noen blinde felter. Spørsmålet er, om et fullkomment moralsk vesen, ville ha åpenbart seg på en måte som gjorde det utvilsomt for alle, også den mest hardbarkede skeptikeren, at han eksisterte. Et moralsk fullkomment vesen vil ha en intensjon om det beste for alle mennesker, også den verste fienden.  Men hva er det beste for et moralsk fullkomment og kjærlig vesen å gjøre mot en fiende?  Dersom Gud hadde vist seg på en absolutt utvilsom måte for sin fiende, ville ikke da Gud bidratt til å øke hatet denne personen har mot Gud?  Mye taler for det. Det mennesket som virkelig hater Gud, ville antakelig kommet til å hate Gud enda mer om Gud hadde vist seg. Og det hadde ikke vært noe Gud ville ha ønsket. Med andre ord kan det godt være for alt jeg vet, at det mest kjærlige Gud kan gjøre mot et menneske som ikke vil ha noe med ham å gjøre faktisk er å skjule seg for dette mennesket og la dette mennesket være i fred.

Skeptikeren gjør det ofte til en hovedsak at det ikke finnes bevis for Guds eksistens. Vanligvis sier ikke skeptikeren noe om hva slags bevis han forventer. Derfor er det som oftest nytteløst å ty til naturlig teologi og de såkalte gudsargumentene. For min del mener jeg de har en viss verdi, i hvert fall for min egen del, men jeg usikker på hvilken verdi de egentlig har, selv for meg, og hva de egentlig sannsynliggjør i beste fall. Kanskje en form for deisme, men neppe så veldig mye mer.

Nå er det svært lite vi vel egentlig kan bevise, i alle fall dersom vi forlanger deduktive bevis. Kanskje er det bare matematiske teoremer som lar seg bevise rent deduktivt slik at all tvil blir fjernet. Ikke vet jeg. Derimot synes det rimelig å forvente evidens for å tro på Gud. For uten evidens vil jo troen egentlig være helt blind, uten noe kontaktpunkt med virkeligheten, så å si. En blind tro er en irrasjonell tro. Mine aksjeinvesteringer, som er svært beskjedne, heldigvis, kan jeg si i etterpåklokskapens enkle visdom, var basert på blind tro. Så jeg er kommet til at blind tro er lite å satse på. Blind tro kan selvfølgelig være en sann tro. En av mine aksjer har doblet seg i løpet av to år, men med 300 kroner investert kvalifiserer ikke det til millionærstatus. Denne doblingen er ren og skjær flaks, spør du meg. Dessuten hjelper det lite med en gevinst når tapene på andre aksjer er så mye større.

Blind tro er med andre ord ingen god idé. For at vi skal kunne snakke om rasjonell tro må det foreligge en eller annen form for evidens. Finnes det noe evidens for at Gud eksisterer. Millioner av mennesker vil påstå at slik evidens foreligger, og at de er helt sikre på at Gud eksisterer. Skeptikeren, på den andre siden, mener seg å være i en posisjon, eller å sitte inne med kunnskap, som trekker millioner av menneskers erfaring i tvil. Det er klart at skeptikeren, som kan komme i alle slags former og utgaver, selv ikke har evidens om at Gud faktisk eksisterer. Men hvordan kan skeptikeren av det vite, eller ha sikker kunnskap om, at andre ikke kan ha slik evidens?  Hva slags evidens har skeptikeren for at andre ikke har evidens for at Gud eksisterer?  Det kan være svært mye jeg ikke har førstehånds evidens for, som kan ha skjedd, og som faktisk har skjedd. Jeg har ingen personlig evidens for at mennesker ble gasset i hel av nasjonalsosialistene under annen verdenskrig. Men kan jeg av det slutte med noen rimelig grad av troverdighet at andre mennesker ikke kan ha slik evidens? Svaret på det gir seg selv.

Skeptikeren forventer en form for evidens som er uavhengig av skeptikerens holdning til det han vil ha evidens for. Her jeg sitter og skriver har jeg veldig sterk evidens for at det regner og blåser forskrekkelig ute, heldigvis er det bra forhold inne. Jeg har evidens om regnet uavhengig om jeg liker regnet eller ikke. Faktisk foretrekker jeg regn framfor snø, men det påvirker ikke på noen måte at jeg har evidens for at det regner.

Kan det tenkes at et moralsk fullkomment vesen ikke har noen interesse av å gi denne form for evidens til et menneske som vil innta en slags tilskuerrolle og vurdere dette spørsmålet kaldt og rolig, eller ”vitenskapelig” som man gjerne sier det i høytidelige vendinger. Det kan meget godt tenkes, vil jeg hevde. Evidens for regn og evidens for Guds eksistens er to helt forskjellige ting.

Det virker rimelig å anta at et moralsk fullkomment vesen vil gi evidens som svarer til den moralske fullkommenheten. Gud er en person, og det er erkjenner en person er noe annet enn å erkjenne at det regner, eller noe lignende. Av erfaring vet jo de fleste av oss, at det er lettere å åpenbare noe av seg selv når jeg er ønsket, eller når jeg er blant fiender. Blant fiender velger de fleste å beskytte seg, og ikke fortelle hva som egentlig rører seg i det indre. Det virker sannsynlig at Gud, som et fullkomment moralsk vesen, også vil gi evidens på sitt nærvær hos mennesker som ønsker dette nærværet, og skjule seg for dem som ikke ønsker dette nærværet.

I og med at vi har som forutsetning av Gud er et moralsk fullkomment vesen, virker det rimelig å tro at Gud vil forvente, og faktisk har rett til å forvente, fordi han er Gud og har skapt alle ting, og dermed er alle tings kilde, og alle tings opprettholder, at menneskene skal ønske å forandre seg slik at de får en karakter som ligner Guds karakter. Dermed virker det rimelig å anta at Gud faktisk vil gi evidens til de som har til hensikt å innrette seg etter Guds moralske fullkomne vesen, og holde tilbake evidens, eller skjule seg, for dem som ønsker å holde fast ved sine egne og egoistiske tanker og tilbøyeligheter.

Det kan dermed godt være slik, at dersom jeg mangler evidens for at Gud eksisterer, så kan årsaken til denne mangelen være hos meg selv, og ikke hos Gud. Det kan være at et moralsk fullkomment vesen ser at jeg ikke har til hensikt å harmonere min vilje og tanke med hans, og at det er grunnen til at han skjuler seg.

Bláise Pascal skriver om dette (side 290 i utg. til ”Vidarforlagets kulturbibliotek”, 1994) forhold at Gud har villet skjule seg: Hadde det bare vært én religion, ville Gud uten vanskelighet erkjennes i den. Var det bare vår religion som hadde martyrer, var tilfellet det samme. Da Gud således er skjult, og ingen religion sann som ikke lærer oss at Gud er skjult, og enhver religion som ikke kan angi grunnen herfor, kan ikke belære oss. Vår formår alt dette: ”Du er sannelig en Gud som skjuler seg” (Jes 45,15)

 

Siden senmiddelalderen har kristendommen vært på retrett i Europa som ledende premissleverandør til den kulturelle hovedstrømmen. Denne retretten akselererte etter opplysningstiden på 1700-tallet, men det var vel først med darwinismens gjennombrudd etter 1850-årene at sekularismen ble det hegemoniske verdensbilde i Vesten. Norges posisjon i den europeiske periferi gjorde at det modernes gjennombrudd her i landet ble forsinket med noen få tiår. Da gjennombruddet kom engang rundt 1880, fikk sekularismen hurtig fotfeste i landets kulturelle og kunstneriske elite. Siden da har denne eliten satt premissene for hva som skal gjelde for offentlig kunnskap.

Nøkkelen til forståelsen av sekularismen er dens sannhetsbegrep. Renessansen og de ulike reformasjonene ved middelalderens utløp fikk som konsekvens at den enhetlige virkelighetsforståelsen til det kristne Europa først slo alvorlige sprekker, og senere flere såkalte ”religionskriger” hvor ulike kristendomsoppfatninger stod mot hverandre. Nå er det vel i høyeste grad diskutabelt om det virkelig var de ulike kristendomsformene som var hovedårsaken til de store motsetningene. Her i Norden kjempet for eksempel det lutherske Sverige mot det lutherske Danmark-Norge i flere kriger på 1600-tallet. Også under 30-årskrigen sloss katolikker mot katolikker og protestanter mot protestanter.

Årsakene til religionskrigene skal jeg ikke gå nærmere inn på her. Derimot er det interessant å studere hva slags konsekvenser den religiøse oppsplittingen av Europa fikk. Thomas Aquinas tok det for gitt at det var mulig å ha objektiv kunnskap om den usynlige og guddommelige verden. Påstander om Guds eksistens kunne være sanne eller falske. Etikk var et spørsmål om å erkjenne moralske sannheter, som i likhet med andre sannheter kunne være falske eller sanne. I Middelalderen gav det mening å snakke om religiøs og moralsk kunnskap.

Den religiøse oppsplittingen fikk som konsekvens en grunnleggende søken etter sikker og udiskutabel kunnskap. Tankegangen synes å ha vært at så lenge det hersker uenighet om et tema, så kan vi ikke ha sikker kunnskap om dette temaet. Hovedsakelig to metoder for å vinne sikker kunnskap ble foreslått. Empiristene hevdet at vi kan ikke ha kunnskap om noe som ikke først har vært i sansene. Rasjonalistene tok utgangspunkt i fornuften og mente at virkeligheten måtte kunne la seg beskrive med matematikkens språk.

For å gjøre en lang og komplisert historie kort ble resultatet av denne prosessen den vitenskapelige tenkemåten. Virkeligheten ble delt i to ulike områder. Den empiriske verden eller sanseverdenen kunne vi ha kunnskap om ved hjelp av den vitenskapelige metode. Vitenskapen ble så å si selve målestokken for hva som skal regnes for virkelig.

En konsekvens av dette var at områder som det før ble tatt for gitt vi kunne ha kunnskap om, nå ble omdefinert til områder vi ikke kunne ha kunnskap om. Dette gjaldt særlig spørsmål som har med Gud og moral å gjøre. I og med at vi ikke ved noen empirisk metode kan påvise verken Gud eller moralske sannheter, er det selvinnlysende at vi heller ikke, i følge denne tenkemåten, kan ha kunnskap om Gud eller moralske sannheter. Den nødvendige konsekvens av dette er at religion og etikk gjøres til et spørsmål om subjektive preferanser, som alle er like gode eller like dårlige.

Sekularismen hevder med andre ord det vi kan kalle for et dualistisk virkelighetsforståelse, som har dramatiske konsekvenser når det gjelder samfunnssyn og menneskesyn, for å nevne to viktige stikkord.

Når det gjelder menneskesyn får vi et splittet menneskesyn. På den ene siden forstås mennesket som en avansert biologisk maskin, på lik linje med alle andre maskiner. Alle menneskelige bevisthetsfunskjoner reduseres til fysiske og kjemiske prosesser. Det finnes ingen årsak som tilsier at den menneskelige biologiske maskinen har noen større verdi enn en hvilken som helst annen maskin.

Men i og med at intet menneske kan leve konsistent med en selvforståelse som utelukkende å være en biologisk maskin, har mennesket behov som går ut over de rent ”mekaniske” behovene som tilførsel av energi eller drivstoff. Slik oppstod det tidlig et opprør mot et rent naturalistisk menneskesyn. Kultur i form av kunst og musikk lar seg ikke utlede av en naturalistisk virkelighetsforståelse. Dette må betraktes som en vesentlig årsak til framveksten av romantikken, med sin betoning av følelsen og det subjektive. Romantikkens tidsalder representerer en gedigen protest mot det endimensjonale og reduksjonistiske verdensbildet opplysningstiden stod for.

Sekularismen er farlig fordi den har skapt en dikotomi mellom fakta og verdier. Fakta er offentlige, objektive og universelle, mens verdier er private, subjektive og relative. Denne dikotomien gir seg utslag på nær sagt ethvert virkelighetsområde. På den ene side er mennesket å betrakte som en determinert biologisk maskin. På den annen side er mennesket å betrakte som et autonomt selv som avgjør sin egen skjebne. Å gi noe konsistent forklaring på hvordan mennesket kan være både determinert og autonomt har jeg til gode å se.

Konsekvensen av dikotomien mellom fakta og verdier er blant annet en konfliktsituasjon med andre verdensbilder og religioner. Alle religioner hevder å representere kunnskap om virkeligheten. Det gjelder islam så vel som buddhisme og kristendom. I møte med disse verdensbildene har sekularismen oppfattet seg selv som det eneste legitime verdensbilde, noe som fører til at møtet med andre verdensbilder og religioner bærer preg av en ovenfra og nedholdning.  Ikke-sekulære virkelighetsforståelser avfeies før de er undersøkt, av den enkle grunn at det tas for gitt at sekularismen representerer sann kunnskap.

For en religion som islam fungerer sekularismen som en særdeles nyttig ideologi. Sekularismen har gitt det inntrykket at alle religioner i bunn og grunn er like, fordi det ikke handler om objektive sannheter, om noe som kan være sant eller falskt. Sekularismen avviser at det overhodet kan finnes religiøse overbevisninger som handler om hva som er objektivt sant. Følgelig er det like ille å tro på Krishna som Kristus eller Tor eller hvilken gud som helst.

En troende muslim er overbevist om at vedkommende tror på objektive sannheter som er like sanne som gravitasjonen eller at Kuala Lumpur er hovedstaden i Malaysia. En shahid aksjonist eller selvmordsbomber er like sikker på å besitte kunnskap om sin evige skjebne i det forgjettede paradis som geograf er om at Norge er et land i Europa eller en fysiker om at vann består av H2O. Man kan vel vanskelig tenke seg at noen er villige til å ofre livet for noen subjektive verdier, men det er ikke vanskelig å forestille seg at mennesker er villige til å ofre livet for noe de er overbevist om er sant.

Ved å redusere religion til et spørsmål om subjektive verdier har sekularismen i virkeligheten åpnet opp for det såkalte ”multikulturelle samfunn”, og ser på illusoriske samfunn som et edelt ideal. Gitt at det sekulære verdensbilde er holdbart og sant, er dette muligens en god idé. Men gitt at det sekulære verdensbilde ikke er holdbart, er det multikulturelle samfunn et eksperiment hvis endelikt garantert er disintegrasjon og undergang. Multikulturalismen er en fornektelse av at det finnes objektive moralske og religiøse sannheter.

Men gitt at det virkelig eksisterer sann kunnskap om prinsipper med universell gyldighet om hvordan det gode liv kan realiseres individuelt og kollektivt, er det å fornekte denne kunnskapen og disse prinsippene absolutt destruktivt. Ole Jørgen Anfindsen har skrevet en utmerket bok om ”Selvmordsparadigmet”, og her gir han i virkeligheten en knusende analyse av sekularismens selvmorderiske konsekvenser.

Sekularismen som verdensbilde er destruktiv fordi den ikke er åpen for hele virkeligheten. Sekularismens verdensbilde er per definisjon lukket av den grunn at for den er bare det virkelig og objektivt som lar seg påvise ved empiriske metoder. Det er akkurat på dette punktet sekularismen begår selvmord. Det finnes ingen empiriske metoder som lar oss påvise at sekularismen er sann. Med andre ord oppfyller ikke sekularismen sitt eget kriterium for hva som skal gjelde for virkelig og holdbart. Men en isme som begår selvmord kan logisk sett umulig være sann da den er grunnlagt på en motsigelse.

Når spørsmål som har med moral og religion å gjøre overlates til den rene subjektivitet, finne det ingen objektive kriterier å bedømme oppfatninger og ismer etter.  I praksis blir det da slik at de som kan sette makt bak sine påstander og true med represalier for dem som ikke innretter seg, tilraner seg definisjonsmakten over hva som skal gjelde som sannhet i det offentlige rom. Slik oppstår politisk korrekthet, som er den oppfatning den herskende elite til enhver tid bekjenner seg til. Frå politisk korrekthet til totalitære tilstander er vegen uhyggelig kort.

Fra den ene og den andre får vi stadig høre og lese hvilken utfattelig destruktiv virkning religionen har på alle som blir besmittet av dens vesen.  På Verdidebatt finnes det deltagere som med monoman regelmessighet lirer av seg sine religiøse antipatier og som aldri ser ut til å komme lenger enn det infantile stadium med sitt liv og tankeverden.

Ute i den store verden har de såkalte nyateistene tjent seg søkkrike på bøker som bejamrer seg over religionens uvesen.  Religionen forgifter absolutt alt, om vi skal tro Christopher Hitchens fabuleringer. Nobelprisvinneren og fysikeren Steven Weinberg er enda mer oppfinnsom i sitt ordvalg: ”Religion er en fornærmelse mot menneskets verdighet.  Med eller uten religion ville gode mennesker har gjort gode ting og onde mennesker ville ha gjort onde ting. Men for å få gode mennesker til å gjøre onde ting må du har religion.”

Selvfølgelig har Weinberg rett. Grusomme ting har blitt gjort i religionens navn og i kristendommens navn. For snart tusen år siden utviste korsfarerne en grusomhet som ikke lar seg forsvare. Så mange som 40000 hekser ble henrettet i Europa i tidlig moderne tid. Eksemplene er mange, og de som ønsker en oppramsing av flere kan bare ta en titt en Hitchens bok ”God is not Great”.

Nyateistene ser ut til å leve i den oppfatning at straks man blir kvitt religionen og den absolutt fordummende og livshemmende gudstroen, så vil verden med sjumilssteg bevege seg mot tilnærmet paradisiske tilstander og uante sivilisatoriske høyder.

Uten å ta for hardt i må man vel kunne si at det var i det 20.århundre at tankene fra opplysningstiden virkelig slo ned i folkedypet og ble allemannseie. Med en viss rett må vi vel kunne kalle det 20. århundre for det sekulære århundret. Følgelig burde vi kunne forvente store framskritt i retning av mer humanitet og mellommenneskelig blomstring individuelt, nasjonalt og globalt.

Men hva er det vi finner dersom vi undersøker nærmere hva som faktisk skjedde i det 20. århundre?  En oversikt over antall menneskeoffer i ulike konflikter kan være et sted å begynne:

1. Verdenskrig (1914-18): 15 millioner

Russiske borgekrig (1917-22): 9 millioner.

Sovjetunionen under Stalin (1924-53): 20 millioner.

2. verdenskrig (1937-45): 55 millioner.

Kinesiske borgerkrig (1945-49): 2.5 millioner.

Folkerepublikken Kina, Mao Zedongs regime (1949-75): 40 millioner

Tibet ( 1950- ): 600000

Fristaten Kongo: (1886-1908): 8 millioner

Mexico (1910-20): 1 million

Tyrkias massakre av armenerne (1915-23): 1.5 million.

Kina (1917-28): 800000

Kina under nasjonalistene (1928-37): 3,1 millioner

Koreakrigen (1950-53): 2,8 millioner

Nord-Korea (1948- til i dag): 2 millioner.

Rwanda og Burundi (1959-95): 1,35 millioner.

2. Indokinakrig (1960-75): 3,5 millioner

Etiopia (1962-92): 400000

Nigeria (1966-70): 1 millioner

Bangladesh (1971): 1,25 millioner

Kambodsja, Røde Khmer (1975-78): 1,65 millioner

Mosambik (1975-92): 1 millioner

Afghanistan (1979-2001): 1,8 millioner

Iran-Irak krigen (1980-88): 1 millioner

Sudan (1983 til i dag): 1,9 millioner

Kinshasa, Kongo (1998- til i dag): 3,8 millioner

Det filippinske opprør (1899-1902): 220000

Brasil (1900-): 500000

Amazonia (1900-1912): 250000

Portugisiske kolonier (1900-1940): 200000

Franske kolonier (1900-1940): 200000

Japankrigen (1904-5): 130000

Tysk Øst-Afrika (1905-7): 175000

Libya (1911-31): 125000

Balkankrigene (1912-13): 140000

Gresk-tyrkiske krig (1919-22): 250000

Spanske borgerkrig (1936-39): 365000

Francoregimet (1939-75): 100000

Italias okkupasjon av Etiopia (1935-41): 400000

Vinterkrigen Finland (1939-40): 150000

Greske borgerkrig (1943-49): 158000

Jugoslavia under Tito (1944-80): 200000

1. Indokinakrig (1945-54): 400000

Kolombia (1946-58): 200000

India (1947): 500000

Romania (1948-89): 150000

Burma (1948-): 130000

Algeria (1954-62): 537000

Sudan (1955-72): 500000

Guatemala (1960-96): 200000

Indonesia (1965-66): 400000

Uganda under Idi Amin (1972-79): 300000

Vietnam, kommunistregimet (1975-): 430000

Angola (1975-2002): 550000

Øst Timor, okkupert av Indonesia (1975-99): 200000

Libanon (1975-90): 150000

Borgerkrig Kambodsja (1978-91): 225000

Irak under Saddam Hussein (1979-2003): 300000

Uganda (1979-86): 300000

Kurdistan (1980-2000): 300000

Liberia (1989-97): 150000

Irak (1990-): 350000

Bosnia og Herzegovina (1992-95): 175000

Somalia (1991-): 400000

Når hekseprosesser og korstog kommer på banen, skader det ikke å ha denne lista med moderne masseslakt i bakhodet. Av en eller annen merkelig grunn ser det ut til at moderne sekularister og religonshaterne velger å overse de bestialiteter som er begått i vår nære fortid med en skremmende eleganthet. Richard Dawkins innrømmer gladelig at en mann som Stalin var ateist eller gudsfornketer, men han benekter at hans ateisme hadde noe som helst med hans grusomheter å gjøre. For Stalin skal visstnok, om vi skal tro Dawkins, ikke ha beordret ugjerningene utført i ateismens navn. Denne form for ”logikk” gjør ikke særlig inntrykk på meg, men millioner av logisk inkompetente og fordummede sekularister svelger det antakelig rått.

Under tyskernes fremrykning i Øst-Europa sørget de for å renske ut jødene fra landsbyene de inntok. Jødene måtte grave sine egne graver før de ble skutt. Ved en slik anledning uttalte en hasidisk jøde til eksekutøren: ”Gud ser det du gjør”. Deretter ble han skutt.  Hitler, Stalin, Mao, Pol Pot trodde ikke at det var en Gud som så hva de gjorde. Derfor gjorde de som selv ville, og de ville drepe. De regnet ikke med at de noen gang skal måtte svare for det de gjorde. I deres verden er makt rett. Punktum. Og derfor kunne og ville de gjøre det de gjorde.

Fjodor Dostojevkskij forutså klarere enn de fleste hva framtida ville bringe. I ”Brødrene Karamasov” lar han karakteren Ivan står for den oppfatning at dersom Gud ikke eksisterer, er det heller ikke mulig å begrunne en objektiv moral. Sartre forumlerte dette slik: Dersom Gud ikke eksisterer, er alt tillatt.  Den moderne gudløse tankegang kan formules på følgende måte:

Dersom Gud ikke eksisterer, er alt tillatt.

Dersom vitenskapen er sann, eksisterer ikke Gud.

Dersom vitenskapen er sann, da er alt tillatt.

Jeg kan ikke se det på noen annen måte enn at den moderne sekularismen åpner opp for et gudløst barbari uten sidestykke i verdenshistorien.

Hjernevask er over for denne gang. Harald Eia har avslørt at det hersker en dyp dikotomi ved våre universiteter mellom biologer på den ene side og ”samfunnsvitere” og ”kjønnsforskere” på den andre.  Forskerne ser ut til å leve i hver sin verden uten noen mulighet for å bygge en bro mellom dem.

I den ene verdenen er det objektive fakta som er idealet. Dette er de harde vitenskapenes verden som fysikk, kjemi og biologi.  I den andre verdenen er for lengst dette idealet om objektivitet opphevet og kastet over bord. Her er det subjektivisme i form av postmodernisme, multikulturalisme, dekonstruktivisme og politisk korrekhet som gjelder.

Det er mulig å beskrive dette som en strid eller kamp mellom en faktaverden og en verdiverden. Faktaverdenen vil bekjempe verdiverdenen, og verdiverdenen vil bekjempe faktaverdenen.  Begge er i sitt vesen imperialistiske.

Denne dualismen lar seg i alle fall føre tilbake til opplysningstiden. Opplysningsfilosofene lyktes i sin tid med å tvinge religionen over på defensiven. Tradisjonelt hadde religionen og kristendommen blitt regnet som et uttrykk for sannhet, men dette ble ikke lenger trodd. Men det var ikke bare religionen som kom over på defensiven. Det samme gjaldt alle former for kunst og litteratur. Vitenskapen avslørte hvordan virkeligheten egentlig var skrudd sammen, og prestenes og poetenes tanker ble redusert til illusjoner og ulike former for unyttig eller skadelig tankespinn.

Ingen setter pris på å bli arbeidsledig, og det naturlige for prestene og poetene var å slå tilbake mot vitenskapen og dem som detroniserte dem.

Postmodernistene vil ha et oppgjør med opplysningstiden og dens idealer. Rasjonalitet og vitenskap er uttrykk for mannemakt. Den vitenskapelig metoden kritiseres for å være besmittet av mannssjåvinisme og kontrollmani.  Beskrivelsen av DNA som dirigerer sellens aktiviteter fordømmes som uttrykk for mannlige fordommer.  Sandra Harding argumenterer for at Newtons bok om mekanikk burde kalles for en ”Voldtekstmanual”.

Nancy Pearcey forteller om en kontrovers på en konferanse på Boston University om vitenskap og postmodernisme.  Postodernistiske filosofer argumenterte at det finnes ingen metanarrativer, ingen universelle sannheter.  Nobelprisvinner Steven Weinberg svarte: ”Selvsagt finnes det metanarrativer.  Etter alt, så har vi evolusjonen – en stor metafortelling fra Big Bang til solsystemets opphav til livets opphav. Og siden evolusjonen er sann, beviser det at det finnes en metafortelling”.  Postmodernistene svarte: ”Det er bare din metafortelling. Evolusjonen er bare en sosial konstruksjon, sa de, likt alle andre menneskelige system, et produkt av den menneskelige bevissthet” (Total Truth, p.114)

Slik reduserer postmodernismen den mest populære vitenskapelige teorien til en relativistisk sosial konstruksjon. Ren irrasjonalitet blir en form for flukt fra den naturalistiske fortellingen de harde vitenskaper har å tilby.

Når de harde vitenskaper blir mer og mer naturalistiske og mekanistiske, kompeneser de myke vitenskaper med å bli mer og mer irrasjonelle og fantasifulle.  Flykten fra logikken og rasjonaliteten bejaes for å finne mening i en eller annen mystisk erfaring. Fakta er ikke lenger ”interessante”, antakelig fordi de forstyrrer drømmene til ”forskerne”.

Hjernevask har åpenbart for alle den dualisme som hersker blant dem som skal representere kunnskap i vår kultur. Det er vanskelig å tolke dette som noe annet enn som en alvorlig kunnskapsmessig krise. En slik oppdeling av virkeligheten i to ulike områder må føre til en personlig og kulturell form for scizofreni som truer grunnlaget og stabiliteten til vår sivilisasjon. Får postmodernistene makten kan man jo risikere at de vil omstrukturere familien og andre samfunnsinstitusjoner etter sin egen fantasi. Med andre ord er det mye som tyder på at hele det moderne prosjekt bygger på forutsetninger som ikke har grunnlag i virkeligheten slik den egentlig er.

Det kan se ut som Charles Darwin av og til slet med tvilte på sin egen teori. I et brev til William Graham Down skriver han: Hos meg dukker alltid den skrekkelige tvil opp om overbevisningene til menneskets vett, som har utviklet seg fra vettet til de laverestående dyr, har noe verdi eller er til å stole på. Ville noen fatte tillit til overbevisningene til et apekattvett, dersom det overhodet finnes noen overbevisninger i et slik vett? ( Original: But then with me the horrid doubt always arises whether the convictions of man’s mind, which has been developed from the mind of the lower animals, are of any value or at all trustworthy. Would any one trust in the convictions of a monkey’s mind, if there are any convictions in such a mind? Se: http://www.darwinproject.ac.uk/entry-13230 )

Darwin nærer altså tvil på om menneskets kognitive evner gir sanne forestillinger om verden. De fleste vil vel automatisk anta at våre forestillinger om verden er til å stole på, men hvordan kan vi vite at våre kognitive evner er pålitelige?

Det virker rimelig å anta at våre kognitive evners pålitelighet vil være avhengig av hvordan disse evnene er blitt til.  Dersom evnene var designet av Gud for å gi sikker kunnskap om Gud, oss selv og verden omkring oss, all den kunnskapen vi trenger for å bli den slags vesen Gud vil vi skal være, da ville det være stor sannsynlighet for at de var i stand til å gi oss akkurat slik kunnskap.

Men man kan også tenke seg at de kognitive evnene er resultatet av et tilfeldig sjansespill. Hva ville sannsynligheten i så fall være for at våre kognitive evner gir oss sann kunnskap eller sanne trosforestillinger?  Det er naturligvis mulig å tenke seg mange ulike scenarier for hvordan de kognitive ferdighetene har blitt til, og vi kan aldri utforske dem alle. Er våre kognitive ferdigheter resultatet av en tilfeldig prosess, har vi ingen god grunn til å stole på dem, og vi har heller ingen grunn til å tro at vi kan vite noe sikkert om oss selv eller den verden vi lever i.

De scenariene som er på markedet i dag går ut på at vi er resultatet av et sjansespill som har pågått i millioner av år. Dette sjansespillet heter naturalisme og den mekanismen som forklarer hvordan det biologiske mangfoldet har oppstått kalles for darwinismen eller mer presist for nydarwinismen. Nydarwinismen er en bestemt form for evolusjonsteori som går ut på at tilfeldige og helt formålsløse endringer i arvematerialet og naturlig utvalg forklarer alle varianter av biologisk liv.

Er det grunn til å stole at på våre kognitive ferdigheter gir oss pålitelige forestillinger om hvordan verden egentlig henger i hop dersom naturalistisk evolusjon er sann?  Jeg vil kort argumentere for at det er liten sannsynlighet for at vi kan stole på våre mentale evner, eller at vi ikke kan vite om vi kan stole på disse evnene.

Naturlig utvalg tar ikke hensyn til de mentale evnenes pålitelighet, men til adaptiv adferd. De endringene i arvematerialet som gir best tilpasning vil overleve, og de andre vil bli selektert bort.  I en materialistisk verden må atferd forklares ut fra biokjemi, og det kan ikke være rom for at bevisst tro kan ha noen kausal virkning på denne adferden. For det er vanskelig, for meg helt umulig, å se hvordan overhodet tankeinnhold kan ha noen som helst kausal virkning på atferd dersom vi bare er et produkt av biokjemi. Tankeinnhold, hva nå enn det kan være i en materialistisk verden, vil måtte være et tilfeldig produkt av evolusjonsprosessen, og det vil ikke ha noe å si for denne om innholdet korresponderer med verden eller ikke.

Men dersom tankeinnholdet ikke er til å stole på generelt, betyr det at det heller ikke er noen grunn til å stole på tankeinnholdet spesielt. Men da kan vi heller ikke stole på at våre forestillinger og tanker om verden er til å stole på, heller ikke våre teorier om verden.  Naturalismen og darwinismen er teorier om verden. Charles Darwin forstod at dersom vår forstand var et produkt av evolusjonen, kan vi ikke vite om vi kan stole på den. Darwinismen som teori undergraver med andre ord seg selv.  Er darwinismen sann, har vi ingen grunn til å stole på vår forstand for å finne ut at den er sann. Er darwinismen ikke sann, da har vi vel en rimelig god grunn til å forkaste den.

Darwins spørsmål blir stående: Har vi grunn til å tro at darwinismen er noe annet enn apespinn?

Betrakt følgende argument:

Premiss 1: DNA-koden inneholder informasjon eller spesifisert kompleksitet.

Premiss 2: Spesifisert kompleksitet har intelligent opphav.

Slutning: DNA-koden har intelligent opphav.

Argumentet ser ut til å være logisk gyldig. Det vil si at dersom premiss 1 og premiss 2 er sant, da må nødvendigvis slutninger eller konklusjonen være sann.

Premiss 1 er et faktum. DNA inneholder informasjon. Store norske leksikon under DNA: Informasjonen i DNA-molekylet ligger i rekkefølgen (sekvensen) av disse nukleotidene, slik rekkefølgen av bokstaver danner ord i et skriftspråk. Et stykke av DNA som har én bestemt rekkefølge (nukleotidsekvens) vil bestemme aminosyrerekkefølgen i ett bestemt protein. På denne måten vil også sekvensen av nukleotider i cellens DNA til sammen beskrive alle de proteinene som cellen kan fremstille.

Premiss 2 ser intuitivt ut til å gjelde i alle kjente tilfeller. Overalt hvor vi har informasjon, kommer denne fra et intelligent opphav.  Skal man vise at premiss 2 ikke gjelder i alle tilfeller, må man vise minst et tilfelle hvor det ikke gjelder.  Men er det noen som kan vise til et slikt tilfelle?

Er dette et godt eller et dårlig argument?

Konflikten mellom jøder og palestinere er vanskelig og hard.  Årsakene til konflikten er mange og ganske kompliserte.  For å forstå konflikten er det nødvendig med gode historiekunnskaper.   Da kan det kanskje være en tanke å begynne på EretzYisroel.org.

Betrakt følgende argument:

Premiss 1: DNA-koden inneholder informasjon eller spesifisert kompleksitet.

Premiss 2: Spesifisert kompleksitet har intelligent opphav.

Slutning: DNA-koden har intelligent opphav.

Argumentet ser ut til å være logisk gyldig. Det vil si at dersom premiss 1 og premiss 2 er sant, da må nødvendigvis slutningen eller konklusjonen være sann.

Premiss 1 er et faktum. DNA inneholder informasjon. Store norske leksikon under DNA: Informasjonen i DNA-molekylet ligger i rekkefølgen (sekvensen) av disse nukleotidene, slik rekkefølgen av bokstaver danner ord i et skriftspråk. Et stykke av DNA som har én bestemt rekkefølge (nukleotidsekvens) vil bestemme aminosyrerekkefølgen i ett bestemt protein. På denne måten vil også sekvensen av nukleotider i cellens DNA til sammen beskrive alle de proteinene som cellen kan fremstille.

Premiss 2 ser intuitivt ut til å gjelde i alle kjente tilfeller. Overalt hvor vi har informasjon, kommer denne fra et intelligent opphav. Skal man vise at premiss 2 ikke gjelder i alle tilfeller, må man vise minst et tilfelle hvor det ikke gjelder. Men er det noen som kan vise til et slikt tilfelle?

Er dette et godt eller et dårlig argument?