Fra ulike hold hører vi stemmer som tar til orde for at islam må reformeres og bringes i samsvar med vestlige verdier. Senest i et innlegg her på Verdidebatt har Mahmoud Farahmand et innlegg hvor han hevder at «Islam må reformeres for å gi kvinner samme status som menn». Nå er det naturligvis ganske enkelt å hevde at noe må reformeres, men det er noe ganske annet å gjennomføre dette i praksis. Farahmand gir oss ikke noen oppskrift for hvordan dette kan gjennomføres, og jeg for min del blir sittende igjen med noen spørsmål.

Et spørsmål er hva Farahmand egentlig mener når han sier at islam må reformeres. Kunnskapsforlagets Blå Fremmedordbok forklarer begrepet «reform» slik: omdanning, nydanning, forandring, forbedring. Filsofisk ordbok definerer slik:  «reform» (lat. re-, om, igjen, og formare, danne, forme), omdannelse; nyordning som ikke innebærer radikal forandring av grunnlaget for de bestående forhold. Min latinske ordbok forklarer verbet «reformo» slik: bringe (få) noe tilbake til den gamle skikkelse eller tilstand. Dette synes å være grunnbetydning av «reform» eller «reformasjon».

Når Farahmand sier at «islam må reformeres kan han mene flere ting. Han kan mene at islam skal dannes på ny, at islam skal forbedres, at islam skal bringes tilbake til den opprinnelige skikkelse eller tilstand. Den første muligheten er umulig. Islam er dannet, og kan ikke dannes på ny. Den andre muligheten forutsetter at islam i utgangspunktet er bra, men at det er rom for noen forbedringer. Den tredje muligheten, å bringe islam tilbake til sin opprinnelige tilstand, kan vanskelig føre til at kvinner får samme status som menn.

Fra tid til annen kan vi høre at islam har ikke hatt en reformasjon på samme måten som kirken har hatt det. Premisset for en slik påstand er antakelig den moderne troen på rasjonalitet og fremskritt, at alle ting beveger seg mot det bedre. Denne modernitetsmyten blir selvfølgelig ukritisk antatt å ha gyldighet, men den forekommer meg å være et relativt nytt fenomen. I antikken var gullalderen noe man så tilbake til, og ikke noe man så fram til. Historien var mer å oppfatte som en forfallshistorie enn en framskrittshistorie.

Det latinske ordet «reformatio» betyr som sagt å forme noe på ny eller bringe noe tilbake til sin opprinnelige tilstand. Martin Luthers intensjon var å renske ut noen misbruk som hadde sneket seg inn i kirken for å vende tilbake til den opprinnelige kristne lære og overlevering. Luther overtok et stykke på veg humanistenes intensjon om å vende tilbake til kildene, dvs. til den litterære arven fra antikken. I praksis innebar dette studier av Bibelen på originalspråkene gresk og hebraisk, og ikke bare på latin som hadde vært det vanlige.

Vi kan kanskje si at Luther mer betraktet kirkehistorien som en frafallshistorie, en degenerasjon av den opprinnelige Jesustradisjonen. Elementer utenfra denne tradisjonen hadde trengt seg inn i kirken og gjort at den var kommet bort fra det opprinnelige budskapet om nåde og sannhet i Jesus Kristus. Luther hadde ikke mye til overs for aristotelisk filosofi, og skolastikernes utlegninger av troen. Han tok avstand fra avlatshandel og læren om skjærsilden og Pavens påstand om å være Kristi stedfortreder.

Reformasjonen lyktes med å renske ut noen misbruk, men vi må vel også kunne hevde at reformasjonen aldri lyktes med å reetablere kirken slik den var i aposteltiden. Oldkirken var helt uavhengig av den romerske statsmakten og erobret menneskenes hjerter ene og alene ved de troendes måte å leve og vitne på. Store deler av reformasjonen var avhengig av statsmaktens beskyttelse og velvilje for å kunne bli gjennomført. Resultatet av reformasjonen var i stor grad at statsmakten tok kontrollen over kirkene og brukte dem til sine formål.

Hvis vi nå vender oss til islam, finner vi også der en rekke talsmenn som tar til orde for nødvendigheten av å reformere islam.  Vi kan for eksempel ta den moderne islamske reformbevegelsen. Den regnes ofte fra personer som Jamal al-Din al-Afghani (1838-97) og Muhammad Abduh (1849-1905). På deres tid hersket den vestlige kolonimakter over store deler av den muslimske verden. Denne situasjonen er ifølge al-Aghani paradoksal. De kristne tror ikke på et rike av denne verden, men hersker over verden. Muslimene bekjenner seg til sverdets, seierens og maktens religion, men er ligger under fremmed åk. (Kilde: Jan Opsahl: Lydighetens vei, Universitetsforlaget, s.218).

I følge al-Afghani hadde muslimene sunket ned i denne tilstand fordi de hadde åpnet opp for tanker og ideer som var fremmed for det egentlige islam. Følgelig mente han at både de kristne og muslimene hadde sviktet sin religion. Løsningen al-Afghani foreslo var vende tilbake til islams grunnleggende veiledning for hvordan samfunnet burde organiseres.

For meg virker det som Luther og al-Aghani ville gjennomføre et program som har store formelle likheter. Begge ville vende tilbake til den opprinnelige tradisjonen og renske ut elementer som var fremmede for denne tradisjonen og som hadde sneket seg inn og korrumpert tradisjonen. Begge betraktet historien som en forfallhistorie, et fall fra en gullalder. Og begge trodde det var mulig å bygge opp kirken eller samfunnet på ny slik det var en gang.

Ibn Warraq skriver i sin bok «Hvorfor jeg ikke er muslim» følgende: «Vi kan skille mellom tre former for islam: islam 1, islam 2 og islam 3. Islam 1 er det som profeten uttalte, det vil si hans lære slik den finnes i Koranen. Islam 2 er religionen slik den er uttlagt, tolket og utviklet av teologene i tradisjonen (hadith), og den omfatter sharia og islamsk lov. Islam 3 er det som muslimer faktisk gjorde og presterte, det vil si islams sivilisasjon» (Ibn Warraq: Hvorfor jeg ikke er muslim, Humanist Forlag, s. 33).

I og med at islam ikke bare er en lære, men en måte å leve på, forstår jeg med islam 1 det samme som Muhammed-tradisjonen. Med Muhammed-tradisjonen forstår jeg den tidligste overleveringen vi har om Muhammeds livspraksis, det vil alt han gjorde og lærte. Det er denne tradisjonen vi møter i Halvor Tjønns bok «Muhammed slik samtiden så ham».  Bildet som blir tegnet av islams grunnlegger er alt annet en sympatisk.

Det er om de uhyggelige sidene av islam 1 Ibn Warraq skriver dette: «Men de moderate muslimene og alle de andre kan ikke få i både pose og sekk. Ingen tankegymnastikk eller intellektuell uhederlighet kan få de usmakelige, uakseptable og barbariske aspektene av islam til å forsvinne» (op.cit. s. 47). Og hvis det er slik at reform ikke innebærer en endring av det grunnleggende, så betyr det at det er umulig å endre islam på en måte som gjør religionen mer spiselig i Vesten.

IS har etter hva jeg kan skjønne samme forståelse av dette: Bernard Haykel, the foremost secular authority on the Islamic State’s ideology, believes the group is trying to re-create the earliest days of Islam and is faithfully reproducing its norms of war. “There is an assiduous, obsessive seriousness” about the group’s dedication to the text of the Koran, he says. (Peter Murphy).

All Muslims acknowledge that Muhammad’s earliest conquests were not tidy affairs, and that the laws of war passed down in the Koran and in the narrations of the Prophet’s rule were calibrated to fit a turbulent and violent time. In Haykel’s estimation, the fighters of the Islamic State are authentic throwbacks to early Islam and are faithfully reproducing its norms of war. This behavior includes a number of practices that modern Muslims tend to prefer not to acknowledge as integral to their sacred texts. “Slavery, crucifixion, and beheadings are not something that freakish [jihadists] are cherry-picking from the medieval tradition,” Haykel said. Islamic State fighters “are smack in the middle of the medieval tradition and are bringing it wholesale into the present day.” (http://www.theatlantic.com/magazine/archive/2015/03/what-isis-really-wants/384980/)

Islam er i ferd med å gjennomgå en reformasjon, og denne reformasjonen skjer i Syria og Irak i form av Den islamske staten. Målet med denne staten er intet mindre enn å gjenopprette den tilstand som hersket da Muhammed-tradisjonen ble til.

Også den kristne troen har endret seg i stor grad. For det meste har kirkehistorien vært en lang forfallshistorie, og store deler av den opprinnelige Jesus-tradisjonen er gått tapt i store deler av kristenheten.

Men en reformasjon av kristendommen vil komme til å bli like forskjellig fra en reformasjon i islam som Jesus er forskjellig fra Muhammed. Den som følger etter Jesus må fornekte seg selv og ta korset opp. Den som følger etter Muhammed må anstrenge seg og ta sverdet opp for islam.

Begivenhetene i Tyskland på Nyttårsaften, der mange kvinner ble antastet utenfor Kølnerdomen og i andre byer, har vekket til live et minne fra ungdommen. Våren 1985 var vi en gruppe på 10-12 stk som reiste fra Israel til Egypt for å få en smak av hvordan dette landet var. Et av reisemålene var pyramidene i Giza, og for å komme ditt valgte vi å reise med de lokale bussene. Jeg har aldri noen gang, hverken før eller siden, reist men busser som har vært så stappfulle av mennesker som i Kairo. Men det som sjokkerte meg, og som dukket opp i minnet i forbindelse med hendelsene i Tyskland, var det som jentene i gruppen vår opplevde. For de fortalte at de ble antastet og befølt av de mannlige passasjerene. Problemet var så stort at de kun fikk være i fred vet at vi opptrådde som par, noe som ikke var så lett da det var flere jenter enn gutter i gruppa. Jeg husker at jentene rett og slett var sjokkert over det de ble utsatt for.

Nå kan jo noen tenke at det er stigmatiserende å henge ut noen menn på en buss i Kairo en gang i 1985. Det er ikke rett å trekke slutninger fra en hendelse til en hel kultur. Noen hårsåre multikulturalister vil garantert dukke opp og si at det er minst like gale, eller kanskje enda verre i India, og at overgrep og voldtekt skjer i kristne miljøer. Hvem husker ikke Lundgren som for noen år siden påviste hvordan prester og pastorer forgrep seg. Joda, det er sikkert på sin plass med forbehold om både det ene og det andre. Men jeg vil likevel argumentere for at den islamske ideologien utmerker seg ved å sanksjonere og lovregulere voldtekt under bestemte omstendigheter.

Hvis vi velger å forholde oss til nettstedet til Islamsk Råd i Norge, kan det se ut som jeg har en dårlig sak. For her kan enhver lese at «Voldtekt har intet med islam å gjøre».
Islamsk Råd Norge tar på det sterkeste avstand fra voldtekt, som vi anser som en kriminell handling av verste sort, som fortjener den strengeste straff. Dette er også Islams kompromissløse standpunkt. Når en person av muslimsk bakgrunn voldtar, så skjer det på tross av hans nominelle muslimske bakgrunn, og ikke på grunn av den. Enhver virkelig troende muslim ville aldri finne på å begå en slik forkastelig handling, som strider helt grunnleggende mot religionen, og fornedrer både offeret og overgriperen. Vi troende muslimer tar fullstendig avstand fra slike forbrytere, og aksepterer heller ikke at andre forsøker å assosiere oss med dem.

Denne påstanden virker jo umiddelbart betryggende. Neste skritt i min lille ulærde undersøkelse er å sjekke opp hva som Ahmad ibn Naqib al-Misri har å si om saken. Han har skrevet boken «Reliance of the Traveller» med undertittelen «A Classic Manual of Islamic Sacred Law. Siden jeg ikke fikk inn den hellige islamske lovgivningen med morsmelken, er jeg henvist til det store innholdsregisteret. Under stikkordet «Rape» blir det oppgitt to henvisninger. Den ene er til o7.3. Bok O (bokstaven O) har til overskrift «Justice» eller «Rett». Paragraf o7.3 går ut på at for å forsvare noe skal det brukes minst mulig makt. Hvis det å rope kan avskrekke noe, skal det ikke brukes slag osv. I en parentes får vi opplyst at Sheikh ‘Umar Barakat i sin kommentar til «Reliance of the Traveller» siterer Abul Hasan Mawardi, som ifølge de biografiske opplysningene bak i boka var født i Basra i 974, og var en fremstående lærd tilhørende Shafiskolen. Denne Mawardi slår fast at «denne presedensordenen gjelder for kriminelle handlinger som ikke usømmelige. Når en aggressor voldtar noen som det er lovstridig for ham å ha seksuell omgang, er det tillatelig å drepe vedkommende umiddelbart» (s.595).

Neste paragraf som omhandler voldtekt, er m8.10. Kapittel m tar for seg hva den islamske lovgivning sier om ekteskapet. En mann skal betale brudegave før bryllupet, og reglene for fastsettelsen av størrelsen på denne gaven er ganske kompliserte. Hvis mannen ikke er økonomisk i stand til å betale denne gaven før bryllupet, kan kvinnen annullere ekteskapskontrakten. Men hvis ekteskapet blir fullbyrdet, kan ikke kvinnen annullere. I det tilfellet er mannen pliktig å betale brudegaven som svarer til brudens verdi. Det samme gjelder også dersom en mann tvinger en kvinne til å drive hor med ham, dvs. at han voldtar henne.

Vi må nok anta at islamsk lovgivning har mer å si om voldtekt enn dette. Men så langt kan det jo absolutt se ut til at Islamsk Råd Norge har en god sak når det slår fast at islam tar avstand fra voldtekt.

Men nå er saken den at den amerikanske hjelpearbeideren Kayla Mueller jevnlig ble voldtatt av lederen for den muslimske staten, Abu Bakr al-Baghdadi. Dette pågikk helt fra hun ble tatt til fange i august 2013 og til hun døde i februar 2015. Den vanlige reaksjonen i vestlige medier er at lederskapet i ISIS har vektlagt en «smal og selektiv lesning av Koranen og andre religiøse bestemmelser, ikke bare for å rettferdiggjøre vold, men også for å opphøye og feire hvert sexoverfall som åndelig velgjørende, endog dydig».
«Hver gang han kom for å voldta meg, brukte han å be», sa F, en 15 år gammel jente, som ble tatt til fange på Fjellet Sinjar for et år siden, og som ble solgt til en irakisk kriger i 20-årene. «Han brukte å fortelle meg at dette er ibadah (tilbedelse)», sa F til New York Times (F ville bare ville bli identifisert med forbokstaven på grunn av skammen forbundet med voldtekt).

På Dagsrevyen i dag (søndag 10.janaur 2016) var det intervju med Natrah Bashar, en jesidi-kvinne. Hun var gravid i sjette måned da hun ble kidnappet av terrorgruppa IS. I løpet av et halvt år ble hun solgt til tre ulike menn. Hun forteller hvordan tusenvis av jesidier ble kidnappet og solgt som slaver av IS. Som det framgår av denne artikkelen eksisterer det prislister for salg av sexslaver.

Nå tyder heldigvis spørreundersøkelser på at det er et mindretall av verdens muslimer som støtter IS sin måte å praktisere islam. Om vi skal tro denne undersøkelsen, er det en stor del av den muslimske befolkningen som forakter eller avviser IS. «I ingen av de landene som ble undersøkt var over 15% av befolkningen som viste positive holdninger til Den islamske staten». Det er påfallende at et land som Saudi-Arabia ikke er med. Dette landet praktiserer læren til Muhammad Ibn Abd al-Wahhab (1720-92) som ifølge SNL oppfordret de troende til å vende tilbake til «islams opprinnelige budskap» og som gikk «inn for en bokstavtro tolkning av Koranen og tradisjonen».

Det store spørsmålet er naturligvis om IS representerer en smal tolkning av tradisjonen, eller om det faktisk kan være slik at det er IS som representerer den genuine muhammedtradisjonen slik vi finner den i Koranen og overleveringene om Muhammed.
I 626 angrep Muhammed og hans menn den arabiske stammen Banu Mustaliq. Ibn Ishaq skriver slik om denne hendelsen i «The Life of Muhammed» (Sirat Rasul Allah): «Det ble kamp og gud sendte Banu al-Mustaliq på flukt og drepte noen av dem og gav sendebudet deres koner, barn og eiendom som hærfang» (s.490). Videre får vi høre at «sendebudet tok mange fanger og delte dem ut til muslimene. En av de som ble tatt var Juwayriya som var datter al-Harith ibn Abi Dirar, høvdingen over Banu Mustaliq. Juwayriyya var «a most beautiful women» som Ibn Ishaq sier (s.493). Hun var først blitt gitt til en Thabit b. Qays b. al-Shammas. Men da Thabit skjønte at Muhammed så på henne akkurat som han selv gjorde, som en usedvanlig fortryllende kvinne. Han ble mismodig for det kunne bare bety en ting: Muhammed ville ta henne til kone. Og akkurat slik skjedde det.

Men Muhammed hadde forståelse for at også andre i hans følge kunne ha glede av samvær med kvinner. Men det var et problem. Muslimene hadde tatt fanger for å få løsepenger for dem, for øvrig en ikke ukjent praksis den dag i dag. Samtidig hadde de sverget på at de ikke ville gjøre vold mot fangene. Muslimene led over fraværet av sine koner. En viss Abu Sirma sa til Said al Khadri: «O Abu Said, hørte du Allahs budbærer nevne al-‘azl (avbrutt samleie)? Han sa: Ja, og føyde til: Vi drog ut med Allahs budbærer på ekspedisjonen til Banu Mustaliq og tok til fange noen ypperlige arabiske kvinner, og vi begjærte dem, for vi led av fraværet fra våre koner, (men samtidig) ønsket vi også løsepenger for dem. Så vi bestemte oss for å ha avbrutt samleie med dem. Men vi sa: Vi gjør en handling mens Allahs budbærer er i blant oss, hvorfor ikke spørre ham? Så vi spurte Allahs budbærer, og han sa: Det gjør ikke noe om dere ikke gjør det (har avbrutt samleie), for hver som sjel som skal bli født inntil oppstandelsesdagen vil bli født» (Sahih Muslim, Bok 8, Hadith Nr 3371).

Det eneste spørsmål Muhammed var opptatt av var om ofrenes løsepenger ville bli redusert eller fullstendig tapt hvis kvinnene ble returnert gravide til sine ektemenn. Muhammed var altså ikke opptatt av om det var moralske riktig eller galt å voldta kvinner som var tatt til fange. Koranen ser ut til å være klar på at det er tillatt å voldta kvinner som er tatt til fange. Et interessant avsnitt finner vi i Sure 33, 49-52. Denne Suren tar for seg begivenheter som skal ha funnet sted i år i A.H 5, altså i 627 e.Kr, og som sier at det gjelder helt spesielle regler for Muhammed: «Profet, Vi har tillatt for deg og dine hustruer, som du har gitt deres brudegave, de slavinner du eier, krigsbytte som Gud har gitt deg, dine kusiner på fars og mors side som utvandret sammen med deg, og enhver troende kvinne som gir seg til profeten, om profeten ønsker å ta henne til ekte. Dette gjelder særskilt for deg, fremfor de troende. Vi vet vel hva Vi har pålagt dem med hensyn til hustruer og slavinner. Dette for at du ikke skal ha noen anfektelse. Gud er tilgivende, nåderik. Du kan la stå i bero hvem du vil av dem, og ta til deg den du vil. Og om du ønsker noen du har adskilt fra deg, så rammes du ikke av skyld. Dette er nærmest til å gi dem oppmuntring, og at de ikke skal sørge, og at de alle skal være tilfreds med det du gir dem. Gud vet om det som bor i deres hjerter. Gud vet, er mild. Heretter er ikke kvinner tillatt for deg, og heller ikke å bytte dem ut med andre, selv om deres skjønnhet behager deg. Dette gjelder ikke slavinner. Gud vokter over alt». (Koranen, Einar Bergs oversettelse).

Nå kunne vi jo tenke at disse reglene utelukkende kom til anvendelse på Muhammed, og ingen av hans tilhengere. Men den tanken kan ikke være riktig om vi holder oss til hva Koranen sier et annet sted: «Det samme (forbud å ta til ekte) gjelder ærbare kvinner (det vil si gifte kvinner), unntatt slavinner. Dette er Guds forskrift for dere. Bortsett fra disse står dere fritt i å søke kvinnelige partnere med de midler dere har, som ærbare menn, ikke i utukt. For den glede de gir dere, påligger det dere å gi dem det de tilkommer. Utover dette er det ingen urett i gjensidig overenskomst. Gud vet, er vis.» (Koranen 4,25)

I 627 slo Muhammed tilbake en koalisjon fra Mekka mot Medina. I ren fryd over seieren gikk han til angrep mot den siste jødiske stammen i Medina, Banu Qurayzah. Noen muslimer forsøker å benekte at så mange som 700-900 jødiske menn ble drept av muslimene i dette angrepet, men Halvor Tjønn argumenterte i Verdibørsen 1.12.2012 (ca 28 min ut i sendingen) for at alle vestlige faghistorikere aksepterer historien som sann.
Men slik Ibn Ishaq forteller (s. 464) ble mellom 600 og 900 jødiske menn halshugget ved ei grøft Muhammed hadde sørget for å få gravd på markedsplassen slik at de hodeløse kunne begraves i den. Denne massakren foregikk framfor øynene på deres hustruer og barn. Koranen kommenterer denne blodige hendelsen på ganske prosaisk vis: «Og Han brakte ned fra deres borger de av skriftfolkene som hadde ytet fienden bistand, og Han kastet skrekk i deres hjerter. Noen drepte dere, noen tok dere til fange. Og Han lot dere arve deres jord, boplasser og eiendom, jord som dere ikke hadde satt fot på. Gud evner alt» (Koranen 33,25-26).

Etter massakren forteller Ibn Ishaq ganske likefrem (s.466) at «deretter fordelte sendebudet eiendommene, konene og barna i stammen Banu Qurayza til muslimene, og han kunngjorde på den dagen delene av hester og mennesker, og selv tok en femdel». Hans eget harem ble utvidet den dagen med en Raihana bint Amr. Bare timer tidligere hadde hun vært vitne til hvordan hennes far og mann brutalt var blitt henrettet.

Etter massakren av Banu Qurayzah får Muhammed dette budskapet: «Heretter er ikke kvinner tillatt for deg, og heller ikke å bytte dem ut med andre, selv om deres skjønnhet behager deg. Dette gjelder ikke slavinner. Gud vokter over alt» (Koranen 33,52). Vi må jo spørre hvorfor en Guds budbærer må bli advart mot å drive med konehandel omtrent som man drev hestehandel her i landet i tidligere tider? Men det er ikke nok. Denne lille restriksjonen kunne tilsynelatende blir for begrensende for ham for strakts etter får han åpenbart at det gjelder ikke slavinnene for «de er slavinner som du eier» (33,52).
Hver gang Muhammed trengte å krydre sexlivet sitt var det bare å raide en by eller karavane, og ta kvinnene til fange. Hvis et raid var for anstrengende var muligheten for å kjøpe en slavinne selvfølgelig åpen. I virkeligheten var det ingen begrensning for grunnleggeren av islam.

De fleste med sin moralske sensibilitet noenlunde intakt vil vel reagere med et visst ubehag mot et slikt kvinnesyn. Men det er mer rimelig suspekt stoff i den angivelig hellige boken: «La dem som ikke finner utvei til ekteskap, være avholdne til Gud beriker dem ved sin gunst. Om noen av de slaver dere eier, ønsker frihetsbrev, så la dem få det, om dere vet om noe godt i dem. Og gi dem noe av den rikdom som Gud har gitt dere. Tving ikke deres slavepiker til prostitusjon, om de vil leve i ærbarhet, i begjær etter denne verdens gods. Men om noen tvinger dem, så er Gud etter tvangen tilgivende, nådig» (Koranen 24,33). Muhammeds moralske forskrifter kommer svært ofte med et unntak. Tilsynelatende virker det som Allah forbyr prostitusjon. Men hva er meningen? Tving ikke slavepikene til prostitusjon hvis de vil leve i ærbarhet. Betyr det at hvis deg ikke bryr seg om ærbarhet, så er det helt greit å tvinge dem til prostitusjon, altså drive hallikvirksomhet? Men siste delen av verset er uhyre problematisk og kan vanskelig tolkes som noe annet en blankofullmakt til å gjøre med slavinnene nøyaktig hva som måtte behage eieren, også å tvinge dem til prostitusjon for på den måten å bruke dem til å tjene penger.

Det er ikke noe problem å trekke fram en rekke andre steder i Koranen som omhandler slaveri og sex med dem. Interesserte anbefales å studere denne artikkelen på http://www.answering-islam.org. (Ibn Warraq sier dette om nettstedet Answeing Islam: This is not only the best Christian Web site, but probably the best Web site of all the Internet devoted to refuting and criticizing Islamic claims, doctrines, trines, history, and the Koran. It is well-documented, and is one of the few anti-Islamic Web sites that is very careful to give the proper references, and thus one has all the more confidence in its pronouncements. It is also very fair in that it gives ample space to Muslims to reply, and scrupulously removes any material that is shown to be erroneous. (Leaving Islam: Apostates Speak Out (Kindle Locations 6031-6034. Kindle Edition). De som vil ha en respons til denne artikkelen fra muslimsk side kan gå til denne artikkelen.

For min del synes det krystallklart at det IS praktiserer er tilnærmet nøyaktig det samme islams grunnlegger praktiserte. IS halshugger alle som ikke vil bli muslimer. De tar til fange kvinner og barn og bruker dem som sexslaver. Det synes å være absolutt umulig for meg å bortforklare de versene i Koranen som gir muslimer fri adgang til å holde slaver og bruke dem til hvilket som helst formål. Det kan ikke være tvil om at islam er en ideologi som sanksjonerer og betrakter det som Allahs vilje å overfalle kafirene overalt hvor de er og enten gjøre dem til muslimer eller å drepe dem med mindre de tilhører bokens folk, og følgelig kan få leve som dhimmier, noe som innebærer en rekke ydmykende begrensninger.

Det kan ikke være tvil om at de aller fleste av verdens muslimer lever på en langt høyere moralsk nivå enn grunnleggeren av denne ideologien. Som Basim Ghozlan sa det på Verdibørsen så tror han ikke på en Muhammed som sanksjonerte drap på jøder og annen voldelighet. De islamske primærkildene synes helt klart å tegne et langt mer brutalt og barbarisk bilde av islams grunnlegger enn hva Ghozlan vil ha oss til å tro. Og det er dette mange muslimer oppdager i den tragiske radikaliseringsfasen så alt for mange blir offer for.

Det er nødvendig at muslimer og andre får virkelig kunnskap om hva de islamske primærskriftene virkelig inneholder av barbarisk stoff. Fordi de aller fleste her i Vesten lever i den villfarelse av islam går ut på omtrent det samme som kristendommen eller en av de andre religionene. Sannheten er den at islam er unik i sanksjoneringen av vold og moralsk barbari. Tekster som gjør kidnapping og seksuell utnytting av kvinner til noe som er tillatt, finnes ikke i andre religioner. Selvsagt skjer overgrep mot kvinner i alle kulturer, og slaveriet er kjent i alle kulturer, også sexslaveriet. Men alle andre religioner enn islam fordømmer dette som moralsk forkastelig.

Det finnes heldigvis mennesker som har bevart såpass mye av den naturlige moralfølelsen at de reagerer med skrekk på hva grunnleggeren av denne barbarisk ideologien sanksjonerte. Ibn Warraq har samlet en rekke vitnesbyrd til muslimer som har erkjent de faktiske forhold og fullstendig tatt avstand fra den ideologien de var indoktrinert i.
En anonym frafallen skriver slik: «I was born in a Pakistani family in the West. I was a major fundamentalist Muslim. I had absolute faith in Islam and I loved it very much. However after reading the Koran a few times I started to wonder about some of the verses. There were things in the Koran that were making me nervous, also the many stories about Muhammad were also cause for concern. The conquest and subjugation of the Jews was rather disturbing; so, too, was the rape of many women. I did not want to believe this and I started to say to myself that these stories are lies”. (Leaving Islam: Apostates Speak Out (Kindle Locations 1314-1317). Kindle Edition).

Den samme anonyme personen fortsetter på denne måten: Also, how can I believe a man with such low moral character? How can I believe in a man who does things I myself find abhorrent and disgusting? A man like him today, instead of being in a mosque, would actually be in prison with a seven-year jail sentence for rape and child molestation. For the cultural reasons given for this act (by the so-called scholars) of Muhammad’s marriage with a six-year-old are irrelevant! No sane man in any time or place would have sexual feelings for a baby! (Leaving Islam: Apostates Speak Out (Kindle Locations 1327-1330). Kindle Edition).

Jeg slutter av med et vitnesbyrd av en apostat som flyttet til Vesten. Ethvert fritt menneske vil vel tenke at å komme seg bort fra et totalitært muslimsk samfunn til et fritt og demokratisk samfunn i Vesten må være en udelt positiv erfaring. Men slik var det ikke: My move to the West has completely disillusioned me. Academic clerisy, for the most part, has decided to jump on the political correctness bandwagon and not criticize Muhammad and his ideology at all. In most religious studies programs, professors criticize every religion on the face of the earth except the aforementioned. Some libraries have not even considered ordering Ibn Warraq’s Whys I Am Not a Muslim and The Quest for the Historical Muhammad. However, I can find every other book written by Western apologists of Muhammad’s ideology. Incidentally, Muhmmad’s ideology has the largest number of spin doctors, both Muhammadans and non-Muhammadans, who fail to question the fact that most world religions contradict Islam: they teach us not to kill, not to plunder at any cost. However, Muhammad’s ideology in the name of Allah makes a virtue out of everything abhorrent in human nature. Also, some books have ridiculous arguments telling critics not to criticize the aforementioned ideology since it’s the fastest growing religion in the world. In my mind, its growth makes it all the more necessary for us to criticize, and then let the ideology stand trial. (Leaving Islam: Apostates Speak Out (Kindle Locations 3428-3434). Kindle Edition.)

I 1931 skrev Arnulf Øverland dette diktet: Stryk kristenkorset av ditt flagg og heis det rent og rødt ! La ingen by dig det bedrag, at «frelseren» er født. Og vil du ikke dø som trell, Så får du saktens fri dig selv !. Med dette satte han antakelig ord på det som veldig mange mennesker tenker og føler. Uvilkårlig er det en smule påfallende å bruke et brutalt torturredskap og en barbarisk drapsmaskin i nasjonens flagg. De opplyste franske revolusjonære brukte jo som kjent den langt mer humane giljotinen når de skulle kvitte seg med revolusjonens fiender, og det må jo betegnes som et stort fremskritt for humaniteten. Siden giljotinen er langt mer human, ville det vel være en viss logikk i å bytte ut korset med giljotinen på flagget, men det er neppe en idé som får gjennomslag.

Romerne, som vi regner som relativt siviliserte mennesker, henrettet tusenvis av mennesker ved korsfestelse. Korsfestelse var så brutalt at ingen romerske borgere skulle bli utsatt for denne drapsmetoden. Apostelen Paulus var romersk borger, og fikk derfor den blide skjebne å bli halshugget, mens Peter, som ikke var romersk borger, ble korsfestet, angivelig opp-ned etter eget ønske. Stort sett var det opprørere som ble hengt på korset, altså de som kunne true det romerske riket. Hensikten var åpenbart å avskrekke. Derfor skjedde gjerne korsfestelser på steder hvor det var mange tilskuere, som i nærheten av en byport.

Menneskeheten er naturligvis vel kjent med vold. Dypest sett kan vold defineres som alle former for ekskludering av medmennesker. Den ultimate formen for ekskludering er drap, og mye tyder på at den menneskelige kultur er fundert på drap. I følge tradisjonen er Roma grunnlagt på et mord. Tvillingbrødrene Romulus og Remus havnet i en krangel om hvor den nye byen skulle ligge, og denne krangelen endte med at Romulus drepte Remus før han grunnla byen. Romulus ble deretter en stor erobrer og kriger. Denne historien forsøkes avfeies i dag som en myte uten noe historisk grunnlag, men for min del finner jeg ingen god grunn til å betvile at det finnes en historisk kjerne bak denne fortellingen.

Historien om Romulus og Remus har mange likheter med historien om Kain og Abel i Bibelen. Kain forsøker å bære fram offer fra markens grøde, mens Abel ofrer av de førstefødt dyrene. Abels offer har den ønskede virkning, mens Kains offer ikke har det. Historien ender med at Kain ikke klarer å kontrollere sin egen voldelighet, som skyldes misunnelse, og han dreper broren Abel.  Etter dette drapet blir Kain en flyktning på jorden. «Fredløs og flyktning skal du være på jorden». Kain erkjenner dette når han sier: Fredløs og flyktning blir jeg på jorden, og den som finner meg, kan drepe meg.

Dette drapet er det første i en eskalerende voldsspiral. Denne voldsspiralen kjenner vi dessverre så altfor godt fra historien og dagens verden. Den drivende kraften bak er nemlig at vold skal fordrive vold. Herren setter et merke på Kain for å beskytte ham, og sier at dersom noen dreper Kain, skal det hevnes sju ganger. Noen generasjoner senere er vi kommet til Lamek. Han sier at «Kain skal hevnes sju ganger, men Lamek syttisju ganger». Denne eskalerende volden fortsetter helt til «menneskenes ondskap var stor på jorden, for alt de ville og planla i sitt hjerte, var ondt, dagen lang». Som kjent ender denne voldseskaleringen med den store flod og menneskenes nærmes totale utslettelse.

Disse fortellingene har uten tvil mytologiske trekk, men det er likevel dårlig mytologi. Det finnes flere myter om den store flod i den babylonske mytologien, og den bibelske varianten må leses som en kommentar eller respons til disse mytene. Hva er likt, og hva er ulikt er fundamentale spørsmål. At det er mytologisk behøver på ingen måte å bety at det ikke finnes en historisk kjerne bak. Det kan utmerket vel ha vært en flom eller naturkatastrofe vi i dag ikke kan ha eksakt kunnskap om. Det mytologiske kommer antakelig til uttrykk i at de overlevende beskriver det som skjedde ved hjelp av flommen, mens det i virkeligheten var snakk om utelukkende menneskelig vold. Menneskene utryddet seg selv på grunn av sin egen voldelighet. Ord som «flom», «pest», «ild» og «vrede» er rimeligvis kodeord for det Rene Girard kaller en mimetisk krise. Volden har nemlig egenskaper som ligner på ildens egenskaper. Den virker selvforsterkende, den er smittsom, og den når alltid et klimaks hvis den ikke kontrolleres.  Det samme gjelder i og for seg også med en pest. Flommen utvisker også alle forskjeller, og har egenskaper som gjør det rimelig å tenke at flommen kan være en mimetisk krise som fører til selvutslettelse.

Vold er uten tvil et uhyre sentralt tema i Bibelen, akkurat som det er menneskehetens historie. Helt i starten av Bibelen får vi innsikt i hvordan mennesket begynner å rivalisere med Gud. Menneskene vil bli like Gud og ha den samme makten som Gud har. Denne rivaliseringen fortsetter så gjennom historien, og den er forklaringen på menneskets tilbøyelighet til vold. Nettopp fordi vi mennesker imiterer hverandres lyster og begjær, eller er mimetiske, er vold en uunngåelig konsekvens. Når flere vil ha det samme godet, ligger det i sakens natur at vold er en nødvendighet.

Menneskehetens løsning på dette voldens problem er drapet på et surrogatoffer. I stedet for alles vold mot alle, får vi alles vold mot den ene. Antagonistisk vold er nemlig samlende. Alle kan samle seg mot et offer, og ekskludere dette offeret i form av det drap. For at dette skal fungere er det helt nødvendig at alle er overbevist om at det tilfeldige offeret er skyldig i selve volden eller pesten eller krisen. Ved å projisere sin egen vold inn i surrogatofferet, fungerer ekskluderingen eller drapet på dette offeret som en renselse, en katharsis. Men straks drapet er gjennomført, oppstår det en samstemmighet mellom alle de som deltok i drapet. Denne samstemmigheten gjør det mulig å utvikle kultur og differens.

Den arkaiske religionen består av ofringer, forbud og myter. Ofringene oppstår som en metode for å gi volden et kontrollert utløp, forbudene har sitt rasjonale i å hindre at det oppstår mimetisk vold, og mytene forklarer hvordan det oppstod orden og kultur. Kort sagt er implikasjonen av dette at det var det ikke menneskene som fant opp religionen, men religionen som fant opp mennesket. I og med at den arkaiske religionen er et universelt fenomen, synes dette å være en rimelig slutning. Alle kjente kulturer har drevet med ofringer, det vil si ofringer av mennesker, alle kulturer har en rekke tabuer og forbud, og alle kulturer har utviklet en mytologi om hvordan menneskekulturen har oppstått. Ordet «myte» er etymologisk beslektet med ordet «mute» som vi finner på fjernkontrollen. Når vi trykker på «mute» stenger vi av for lyden, og mytenes funksjon er å dekke over det faktum at den menneskelige kulturen faktisk fundert på vold, det vil si på drap.

Det som jeg her så vidt har antydet forklarer etter min mening utmerket vel den athenske praksisen med de såkalte pharmakoi, som blir forklart slik i Wikipedia: «En seremoni var pharmakos, et ritual som innebar å fordrive en symbolsk syndebukk som en slave eller et dyr fra en by eller en landsby i vanskelige tider. Håpet var at ved å kaste ut den rituelle syndebukken ville de vanskelige tidene forsvinne med denne.» De vanskelige tidene var selvfølgelig menneskeskapte, men menneskene har vanskelig for å ta ansvar for sine egne lyster og handlinger. Behovet for å ha noen å skylde på når det går galt er utrolig sterkt. Interne motsetninger har en sterk tendens til å forsterke seg selv, og i en slik situasjon har menneskeheten alltid søkt tilflukt i å drepe surrogatoffer. Gjennom historien har jødene gjentatte ganger blir gjort til slike surrogatoffer, og det ofte av kristne som har anklaget dem for å ha drept Jesus. Denne anklagen fra kristne er i grunnen den ultimate ironi, for Jesus kom for å gjøre slutt på hele denne syndebukkmekanismen som den menneskelige kultur er bygget på.

Enhver som leser evangeliene kan se at Jesus blir gjort til et surrogatoffer eller en syndebukk. Øverstepresten Kaifas tenker akkurat som athenerne når han sier: «Dere skjønner ingenting. Dere tenker ikke på at det er bedre for dere at ett menneske dør for folket, enn at hele folket går til grunne.» (Joh 11:49-50). Kaifas gjør Jesus et surrogatoffer. Han blir anklaget for gudsbespottelse, tradisjonelt en forbrytelse som medførte dødsstraff. Jesus gjøres ansvarlig for den mimetiske krise som det jødiske samfunnet var i ferd med å gjennomgå i denne perioden. Den interne spenningen mellom de ulike jødiske fraksjonene, var i ferd med å komme ut av kontroll. Jesus blir tillagt ansvaret for denne krisen, men det er åpenbart at han er uskyldig.

Lukas legger hele ansvaret for drapet på Jesus på israelittene og implisitt på hele menneskeheten. For Lukas virker det åpenbart at korsfestelsen er menneskenes verk: «Denne Jesus som dere korsfestet, ham har Gud gjort til både Herre og Messias» (Apg 2:36). Dette skjedde i samsvar med Guds plan: «Han ble utlevert til dere, slik Gud på forhånd hadde bestemt og kjente til, og ved lovløses hånd naglet dere ham til korset og drepte ham» (Apg 2:23). Videre sier Peter: «Dere fornektet Den hellige og rettferdige, og ba om å få løslatt en morder. Men livets opphavsmann drepte dere, han som Gud reiste opp fra de døde, det er vi vitner om» (Apg 3:14-15).

Lukas legger hele ansvaret for korsfestelsen på menneskeheten. Drapet på Jesus er den ultimate form for vold, det er ekskluderingen av den uskyldige og rettferdige. Drapet på Jesus definerer så å si menneskets opphavelige synd, menneskets ursynd, nemlig å forkaste livets kilde. Det er en strukturell likhet mellom drapet på en pharmakos i Athen og drapet på Jesus i Jerusalem. Begge gjøres til syndebukker. Samtidig er det en stor forskjell, og det er at drapet på Jesus avslører ondskapen i hele den arkaiske religionen. Det mytene tilslører, avslører Jesu korsfestelse. Hans nærmeste disipler vet at Jesus dør uskyldig. I alle fall i ettertid erkjenner de at Jesus ble hatet uten årsak og at drapet på Jesus var menneskehetens mørkeste øyeblikk.

Samtidig var det menneskehetens beste øyeblikk. For i dette mørke åpenbarer Gud sin kjærlighet. Jesus tar surrogatofferets plass og går inn i menneskenes ondskap. Hvis det var hele historien, ville vi aldri ha hørt om Jesus. Han ville blitt et surrogatoffer i likhet med millioner av andre surrogatoffer. Straks de var drept, var de brakt til evig taushet. Men Jesus var det uskyldige offeret som Gud reiste opp fra de døde for at han skulle kunne utsette sine modere for tilgivelse. Jesus er den gjenoppståtte Abel som oppsøker Kain på flukt for å søke forsoning og gi tilgivelse. Jesus er det tilgivende offer som oppsøker alle opprørere for å overbevise dem om hans gode vilje.

I møte med korset har vi to muligheter. Enten fornekter vi den sannhet som korset avslører, eller så bøyer vi oss for den. Fornektelsen av korset er dypest sett den ultimate ondskap, for det er ingen forskjell på korsfeste Jesus og å fornekte den sannhet som korset åpenbarer om oss mennesker. Det å fornekte korset er å korsfeste Jesus på ny.

Hvis vi bøyer oss for den sannhet som korset avslører, innebærer det en fundamental metanoia, en total forvandling av vår tenkemåte. Vi lever i dødens verden, men korset og oppstandelsen viser oss en Gud som er fullstendig fremmed for alt som heter død. Gud er Den levende, den Gud som er nær hos alle offer og alle overgripere, den Gud som oppsøker alle mennesker for å vinne alle mennesker, eller for å dra alle mennesker til seg.

Bibelen inneholder mange krevende og svært utfordrende tekster. Noen av disse tekstene er så utfordrende at Den norske kirke har valgt å ikke ta dem med i kirkeårets tekstrekker. På 11. søndag i treenighetstiden i 3. tekstrekke er det satt opp en prekentekst fra evangeliet etter Johannes kapittel 8, fra vers 31 til og med vers 36. Dette er gode og fine vers om at virkelig frihet finnes bare i Sønnen, og at for å bli virkelig fri må Sønnen få frigjøre oss.

Det avsnittet som det skal prekes om i norske kirker på 11. søndag i treenighetstiden i 3. tekstrekke er imidlertid bare innledningen til en tekst som handler om en konfrontasjon mellom Jesus og noen jøder «som var kommet til tro på ham».  Denne konfrontasjonen mellom Jesus og disse troende jødene er den skarpeste og mest konfronterende jeg kjenner til i Bibelen. Den ender med at Jesus sier at disse jødene har djevelen til far, mens jødene på sin side anklager Jesus for å være en samaritan og ha en ond ånd i seg.

Det er helt klart at dette er en tekst som lett kan brukes og som har blitt brukt for å anklage jødene som folk. La det i utgangspunktet være helt klart at dersom denne teksten blir brukt for å begrunne jødehat, så blir den misbrukt. For ved å skille ut jødene som gruppe og anklage dem for å ha drept Jesus, slik det har skjedd gjennom altfor store deler av kirkens historie, beviser at man fremdeles har djevelen til far, og altså er i samme båt som de man anklager.

Denne teksten er som alle tekster i Det nye testamentet skrevet etter Jesu død og oppstandelse. Det betyr blant annet at alle tekster må tolkes i lys av korset og oppstandelsen. De er ikke primært skrevet som historie, men de er skrevet for at vi skal tro at Jesus er Messias, Guds Sønn, og for at vi ved troen skal liv ved hans navn (Joh 20,31). Dette betyr at Jesus korsfestet og oppstanden er og må være utgangspunktet for all tolkning av Skriften. For øvrig mener jeg at korset også er nøkkelen til forståelse av historien og den samtid vi lever i. Korset er utgangspunktet for all tolkning og all sann bibelsk teologi.

Ved å kutte ut teksten om at «dere har djevelen til far» kutter etter min mening den norske kirke ut den teksten som på aller dypeste måte lar oss forstå hva opphavssynden eller ursynden var og er. Vanligvis oversettes «peccatum originale» med «arvesynd» på norsk, men dette er et begrep som er like selvmotsigende som en «firkantet sirkel». Forståelsen av opphavssynden blir kun tilgjengelig i lys av korset. Det er ikke slik at vi uavhengig av korset kan definere et eller annet problem som Jesus kom for å løse. Men det er heller slik at løsningen viser hva som var problemet.

Spørsmålet blir da naturligvis: Hva er denne opprinnelige synd for noe? På det svarer Jesus i Joh 8,44: «Dere har djevelen til far, og dere vil gjøre det deres far ønsker. Han har vært en morder fra begynnelsen av og står utenfor sannheten, for det finnes ikke sannhet i ham. Når han lyver, taler han ut fra sitt eget, for han er en løgner og løgnens far».

Begrepet «far» i denne konteksten har selvfølgelig ikke noe å gjøre med den mannlige forelderen vi kaller far. «Far» må forstås som kulturens organiserende prinsipp uavhengig av de spesifikke utforminger denne kulturen måtte ha. Samme organiserende prinsipp kan komme til uttrykk på mange forskjellige måter. Den jødiske kulturen er en uttrykksform og den norske er en annen av det samme organiserende prinsipp.

Når Jesus sier at djevelen står for løgn, er dette en presis forståelse av mytologien. Mytene er nemlig fortellinger som har til hensikt å skjule og dekke over. Og det som mytene skjuler, men som evangeliet avdekker, er at all kultur har sitt utgangspunkt mordet. Når Jesus sier at djevelen var en morder fra begynnelsen, er det åpenbart at han viser tilbake til det først mord som vi kan lese om i 1 Mos 4. Kain dreper broren Abel, og bygger deretter opp sivilisasjonen.

Dermed angir Bibelen det funderende eller grunnleggende prinsipp bak all menneskelig kultur, nemlig vold. Moderne mytologi om at menneskene på et visst stadium inngikk en «samfunnskontrakt» er lite annet enn moderne drømmerier.

Da er den greske filosofen Heraklit langt nærmere sannheten når han sier at «krig er alle tings far, og kongen over alle ting; den har gjort noen til guder og andre til dødelige, den har gjort noen til slaver og andre til frie…Alt oppstår av strid…Strid er rettferdig; og alle ting kommer til passere og gå til grunne gjennom kamp».  For Heraklit hadde volden sin egen logos, et ordnende prinsipp som var generert av uorden eller kaos. Det ordnende logos vendte den kaotiske og destruktive volden til et stabilt og hierarkisk differensiert sosialt system.

Denne voldens logos er det Jesus kom for å avsløre, blant annet i denne samtalen med de jødene som var kommet til tro på ham. Kain klarte ikke å kontrollere sin misunnelse eller ressentiment, og det endte med drapet av den uskyldige broren. Og det er denne trangen til å drepe og fjerne den eller de uskyldige som er det diabolske og selve opphavssynden. For bak trangen til å drepe ligger trangen til å anklage eller gjøre andre ansvarlig for sin egen situasjon. Enhver som klandrer eller legger ansvaret over på den uskyldige, følger dermed den samme logikk eller logos som menneskeheten har fulgt siden Kain og Abel.

Og når kristne anklager jødene for Jesu død, bruker de det samme organiserende prinsipp som Kain brukte, nemlig voldens og mordets logos. Derfor er den kristne antisemittisme noe av det mest paradoksale og selvmotsigende som historien kjenner til. Troende kristne som anklager jødene for drapet av Jesus er i virkeligheten i akkurat de samme skoene som anklagerne. Hver gang vi faller for fristelsen til å anklage noen for noe, følger vi den samme voldens logos som vi har fulgt siden tidenes morgen.

Jesu konfrontasjon med jødene som var kommet til tro på ham er provoserende og svært utfordrende. For Jesus peker på og avslører det som vi aller mest ønsker å fortrenge, nemlig vårt eget medløperi i den voldens kultur som vi alle er en del av. Vår delaktighet i voldens logos vil vi helst ikke skal avsløres. Det tause og av og til hjerteskjærende skriket fra de mange uskyldige som forfølges, undertrykkes, voldtas, drepes er noe vi helst vil glemme.

Guddommelig åpenbaring handler langt mer om avsløring av noe fortrengt menneskelig, enn om meddelelse av proposisjonelle og vitenskapelige fakta fra det ytre rom. Åpenbaring må vi heller forstå som en motkraft, en vedvarende av-sløring av noen vi helst vil dekke over som en konsekvens av at vi er de menneskene vi er. Det er ingen motsetningen mellom guddommelig åpenbaring og en antropologisk oppdagelsesprosess når det siste er betinget av det første.

Det er denne antropologiske avsløringen som jødene nekter å være med på. De henger fast i sin etniske tilhørighet som Abrahams etterkommere, og påberoper seg denne årsak til at de er frie. At Jesus drar gyldigheten av dette i tvil, oppfattes av dem som en provokasjon. Men Jesu avsløring av deres tilhørighet i voldens logos viser seg helt konkret i at de til slutt tar opp steiner for å steine ham. De er ikke selv klar over hva slags krefter som de er drevet av, men Jesus ser denne morderiske kraften og inviterer dem til å omvende seg til sin Fars logos.

Utgangspunktet for Jesu offentlige tjeneste var hans dåp av døperen Johannes. Dåpen gir den grunnleggende eller konstituerende erfaring i Jesu liv. Da han ble døpt, kom det nemlig en røst fra himmelen: «Du er min Sønn, den elskede, i deg har jeg min glede» (Luk 3,22). Denne frigjørende og kraftige erfaringen av den elskende Far er det Jesus forsøker å dele med menneskene. Han liv som Fars elskede Sønn står i skarp kontrast til voldens logos.

I Guds rike er ikke det organiserende logos vold, men kjærlighet. Det er denne kjærligheten Jesus åpenbarer i sitt liv og på korset. Han forkaster hele den gammeltestamentlige offerreligionen. Kjærlighetens logos består i Sønnens lydighet til Fars vilje. Ved å proklamere at Gud var hans Far, vil Jesus fri menneskene fra offerreligionens fangenskap.

Menneskets vei til sann selverkjennelse er lang, og den skjer ikke uten guddommelig åpenbaring. Men det er først når vi når fram til en sann forståelse av hvem vi selv er at vi kan få en sann forståelse av hvem Gud er.  Den kulturelt betingede forståelsen av hva det vil si å være menneske blir undergravd eller subvertert når det blir åpenbart for oss hvem Gud er. Jesus sier at til de jødene som er kommet til tro på ham at «dere kjenner ikke ham (Gud), men jeg kjenner ham (Joh 8,55).

Gud er altså ikke nødvendigvis slik som han er omtalt. For så lenge vi sitter fast i voldens logos, i det kulturelle systemet som er fundert på vold, kan vi ikke kjenne den Gud som er Jesu Far. Og det er først når vi kommer ut av voldens logos, at vi blir virkelig frie. Den som holder fast på Jesu logos, skal i evigheten ikke smake døden. For Jesu Far er døden noe ukjent, og det er denne friheten fra døden og dens makt som Jesus forkynner når han sier til jødene at «før Abraham var, er jeg».

Bibelen inneholder mye stoff som fortoner seg makabert og direkte barbarisk for et menneske i 2015. Det mest problematiske for den moderne sensibilitet er utvilsomt de mange vers som omhandler vold på en eller annen måte. The Skeptics Annotated Bible lister opp hele 1321 voldelige bibelsteder. Disse bibelstedene kan leses på ulike måter, og det bør ikke forundre noen av SAB har valgt ned aller mest negative og grusomme tolkning som kan tenkes. Men det kan ikke nektes for at selv med den aller mest velvillige lesning går det i mye vold.

For svært mange er denne typen vers mer enn nok til at de takker for seg og oppgir Bibel og religion for all framtid. Noe som er så voldelig og grusomt må da være uttrykk for et foreldet verdensbilde og tilhøre en periode som vi for lengst har lagt bak oss takket være opplysning og moderne kunnskap. Dødsstraff for gudsbespottelse forekommer utvilsomt mannen i gata som vel heftig. For barna av den seksuelle revolusjon sitter forståelsen av behovet for samme straff langt inne for tilfeldig sex.

Vold er utvilsomt er uhyre hyppgig og gjennomgående tema i Bibelen. Spørsmålet som naturlig melder seg straks dette er slått fast, er selvfølgelig hvorfor vi finner så mye om vold i Bibelen. En rimelig forklaring kan vel være at vold er vanlig i Bibelen fordi vold er vanlig i den verden som Bibelen hører hjemme i. Alternativet måtte jo være at det er mye vold i verden fordi det er mye vold i Bibelen, men dette forklarer ikke volden som finnes i de delene av verden som er uberørt av Bibelen. Med andre ord er Bibelens vold en refleks eller speiling av verdens vold. Dette taler mer for Bibelen enn mot Bibelen. For den forsøker ikke å pynte på virkeligheten, men beskriver den slik som vi møter den på godt og ondt.

Det ble nylig gjort et interessant funn av en hodeskalle i Bergensområde. Ifølge seksjonssjef Asle Broen Olsen ved Universitetet i Bergen er det trolig hodeskallen til en kvinne i 30-årene som er blitt ofret til gudene for, og dette er Olsens teori, å blidgjøre dem, antakelig etter et par år med sviktende avling. Alderen til hodeskallen er ikke nøyaktig bestemt, men den kan kanskje være nærmere 2500 år gammel.

Dette er et helt ferskt eksempel fra Norge på noe som antakelig er en menneskeofring. Men det finnes rikelig med arkeologisk materiale som tyder på at menneskeofring er mye eldre. For eksempel ble det i 2009 gjort funn av menneskeofringer i den tyske byen Herxheim i 2009. Disse funnene er datert til å være 5000 år gamle. Ofrene kom fra store deler av Europa, og de ble slaktet mens beina enda var ferske. Antropologen Bruno Boulestin konkluderte med at kjøttet ble kokt på stekespidd. Det var ikke sult som drev innbyggerne til å skjære opp mennesker. Deres handlinger var en del av et ritual, en religiøs seremoni. Boulestin er overbevist om at de spiste de døde.

Dette er bare to eksempel på en praksis som har vært langt vanligere. Menneskeofringer har en gang i tiden vært et universelt fenomen kjent fra alle kulturer. Fremdeles skjer det menneskeofringer i enkelte primitive kulturer, blant annet i Bangladesh.

Dette fenomenet trenger en forklaring. Det som i alle tilfeller kan utelukkes er moderne teorier om at monoteismen er årsaken, eller i alle fall, deler av årsaken. For steinaldermennesket var rimeligvis ikke monoteist. Forestillingen om at det handlet om å tilfredsstille gudene er selvfølgelig en vanlig forklaring, men den har aldri virket overbevisende på meg.

Menneskeoffer, og senere dyreoffer, har vært et universelt menneskelig fenomen. Det samme gjelder mytedannelse og forbud. Ofringer, myter og forbud er tre elementer som kan gjenfinnes i alle arkaiske religioner. Hva kan være årsaken til alle kjente kulturer har utviklet disse tre? Hvordan har de oppstått? Hva er deres funksjon? Å spørre etter dette er ikke noe annet enn å lete etter svaret på hvordan den arkaiske religionen har oppstått.

Et viktig kjennetegn på modernitet er individualisme, eller troen på at vi har et jeg som eksisterer uavhengig av omgivelsene. Som en individualister har vi en tanke om at vi har et «jeg» som strekker seg ut mot ulike objekter. Mine ønsker og begjær kommer innefra, helt uavhengig av andre, og retter seg mot de objekter som jeg på rasjonelt grunnlag velger. Individet har sin egen identitet, som gjør at det er forskjellig fra andre individer.

Imidlertid er det svært mye som tyder på individualismen forutsetter at menneskets evne til å kopiere eller etterligne andre er mye mindre enn hva som er tilfellet. «Saken er at det er intet, eller nesten intet, i menneskelig atferd som ikke er tillært. All læring er basert på etterligning. Hvis mennesket plutselig sluttet med å etterligne, ville alle former for kultur forsvinne. Neurologene minner oss ofte om at den menneskelige hjerne er en stor imitasjonsmaskin» (Voldens verden, verdens vold, side 152)

Rene Girard hevder at Platon hadde en forståelse av imitasjonens rolle, men at hans forståelse ikke var tilstrekkelig. For vi kopierer ikke bare representasjoner, men også atferd. «Hvis det mimetiske virkelig spiller en grunnleggende rolle for mennesket, som alt tyder på, så må der også eksistere en akkvisitiv imitasjon eller, hvis man foretrekker det, en tilegnelses-mimesis, hvis virkninger og konsekvenser man bør studere og overveie» (Verdens vold, voldens verden, side 153).

Denne fundamentale innsikt har episke implikasjoner, som Girard har brukt hele forfatterskapet sitt til å utforske og forklare. En implikasjon er at menneskelig begjær også har en imitativ natur. Ifølge Girard er ikke menneskelig begjær er ikke noe som flyter fra subjektet til objektet. Subjektet vet ikke hva det skal begjære, og låner eller kopierer derfor begjæret fra en modell. Modellen tenner i meg et begjær til et objekt som modellen bevisst eller ubevisst designerer som ønskelig. Begjær i samsvar med den andres begjær, er en beskrivelse av hva det vil si å være menneske.

Det er åpenbart at aper som har blitt til imitative aper står overfor en potensielt katastrofal situasjon. Når ikke lenger instinkt og dominansmønster kontrollerer vår rivalisering, vil enhver rivalisering om et objekt potensielt kunne eskalere til en katastrofe gjennom resiprok mimesis. Konflikten starter med at to eller flere rivaler på grunn av mimesis begjærer det samme objektet. Objektet kan være kvinner, mat, jaktområder, eller andre ressurser. Første fase er rivalisering om et objekt, andre fase er rent antagonistisk idet objektet blir glemt. Hvis det er mange rivaler kan konflikten eskalere til alles kamp mot alle, og det er fullt mulig at rivalene utrydder seg selv i kampen.

I en slik mimetisk krise tenker Girard at det spontant kan skje en overgang fra alle mot alle til alle mot en. Hvis alle tenker at den ene er ansvarlig for krisen, vil krisen bli løst ved å lynsje den ene. I virkeligheten er offeret helt, eller nesten helt, tilfeldig, og uskyldig. Men hvis mengden er overbevist om at den ene er årsaken til problemet, vil det å drepe den ene ha som konsekvens at gruppen samler seg og oppnår en løsning av den mimetiske krisen.

I et langt, og ganske komplisert resonnement, utvikler Girard implikasjonene av dette. Den viktigste implikasjonen av dette er at det er ikke mennesket som finner opp offeret, men offeret som «finner opp» mennesket. Sagt på en annen måte er kulturen, med alt som ligger i det begrepet, et resultat av den arkaiske religion med sine ofringer, myter og forbud. Girard snur med andre ord den moderne påstand om at religionen er opphavet til all vold på hodet. Religionen er ikke opphavet til verdens vold, men den religion er løsningen på eller gir et vern mot den mimetiske vold. Etymologisk betyr antakelig «religion» det som gjenforener eller samler på ny.

Hominiseringsprosessen, overgangen til den menneskelige kultur, kan ha tatt lang tid og blitt gjentatt et utall ganger på ulike steder. Men resultat ble ritual, forbud og mytologi. Ritualet gav rom for repetisjon og læring, og følgelig teknologi og utvikling. For når energien ikke lenger ble brukt til bekjempelse av hverandre, oppstod et rom for utvikling av kultur. Forbudene markerte som farlige hyperimitative handlinger som satte gruppen i fare for å bevege seg mot en mimetisk krise. Noen av disse forbudene fortoner seg som helt irrasjonelle. Og etter hvert som språket utviklet seg, utviklet det seg myter om gruppens underfulle opphav og overlevelse omgitt av lunefulle guder.

Den greske tragedieforfatteren Aiskylos forteller hvordan gudinnen Artemis fordømte Agamemnon ved å roe vinden slik at flåten hans strandet ved Aulis. Seeren Kalkas ble konsultert, og han forkynte at bare ved å ofre sin datter Iphigenia kunne Agamemnon bli fri Artemis’ forbannelse og fortsette ferden til Troya. Dyreofringene virket ikke lenger, og som en respons på den følgende krisen var det nødvendig å vende tilbake til den mer arkaiske og pålitelige utgaven av ritualet: menneskeofferet.  Forberedelsene av det grimme ritualet begynte, og de spesielle omstendighetene krevde helt stor påpasselighet. Datteren måtte bindes og munnen holdes lukket med ei reim for at ikke Atreus’ skulle bli forbannet med illevarslende skrik. Grove hender tar tak i henne mens øynene søker etter morderne, og alle som ser hennes skjønnhet som overgår en malers syn, men som likevel nekter å gi henne den medynk som hennes øyne bønnfaller om å få, når hun kjemper for å komme til orde. Engang hadde hennes stemme smeltet hjertene til de som nå vil ta hennes liv.

Da den makabre ofringen skal skje, er øyeblikket så mettet med intensitet at koret bare stammende kan synge med en stotrende stemme: «Resten så jeg ikke, heller ikke vil jeg snakke om det». Denne siste setningen er så godt som en definisjon av hva en myte er. Roten til det greske ordet for myte, muthos, er «mu», som betyr å lukke eller å holde hemmelig. «Muo» betyr å lukke øynene eller munnen, og vi har det samme ordet på fjernkontrollen i form av «mute». Når vi trykker på «mute» stenger vi av lyden for å slippe å høre.  Mytene lukker øynene for noen hendelser og løfter fram noen andre. De som tar seg erindringen av fortiden er «Musene», et navn som er avledet av samme rot som «myte». Det er Musene som gjør kulturen mulig ved å sørge for dets myter, en fascinerende historie om den grunnleggende volden.

Det er interessant å plassere betrakte «muthos» og «aletheia» ved siden av hverandre. Aletheia kommer fra roten «letho» som betyr «å glemme». Prefikset «a» er nektelsen, slik at den bokstavelige betydningen av det greske ordet for sannhet er «å slutte å glemme». Etymologisk er «aletheia» det motsatte av «muthos».

Evangeliene forteller en historie som strukturelt er helt lik ofringen av Iphingenia. Men i motsetning til den greske tragedien tar evangeliene offerets synspunkt. Evangeliesannheten gjør det umulig for oss å fortsette å glemme det som mytene vil ha oss til å glemme. Forfatterne av de fire evangeliene gjør det helt klart at når Jesus blir hengt opp på korset og henrettet som en kriminell, så er det en uskyldig som dør som et lynsjeoffer under en mimetisk krise. Ypperstepresten Kaifas sier at det er bedre at en dør for hele folket, enn at hele folket går til grunn. Dermed gir han uttrykk for det som er selve grunntanken i all offerreligion, nemlig at det er bedre å drepe et menneske enn at alle dreper hverandre.

På pinsedagen formulerer Peter seg på følgende måte: «Jesus ble utlevert til dere, slik Gud på forhånd hadde bestemt og kjente til, og ved lovløses hånd naglet dere ham til korset og drepte ham. Men Gud reiste ham opp og løste ham fra dødens rier. Døden var ikke sterk nok til å holde ham fast» (Apg 2,23-24). Jesus er mobbeofferet som blir mobbet til døde, men som i motsetning til andre offer gjennom historien ikke blir borte. Den korsfestede blir reist opp av sin Far, som alltid hadde vært med ham.

Det Jesus gjør på korset er å ta et oppgjør med hele den arkaiske religion og dens voldelige logos. Gjennom historien har jødene ofte blitt anklaget for drapet på Jesus, og det er en av de virkelig store tragediene i historien. Det er i og for seg sant at det var jøder som var tilstede i Jerusalem da Jesus ble korsfestet. Men jødene var ikke alene om drapet på Jesus. Det var faktisk Pilatus som hadde myndighet til å dømme noen til døden, og som til bestemte at Jesus skulle korsfestes som en opprører. Følgelig er korsfestelsen noe alle mennesker står sammen om og må ta ansvaret for. Hver gang en gruppe blir skilt ut og gitt ansvaret for hele menneskeheten, demonstrerer vi at vi sitter fast i akkurat den samme syndebukkmekanismen som fungerte under korsfestelsen.

Noen av jødene hadde vært sammen med Jesus og visste at han var uskyldig. Disiplene hadde lovet at selv om alle andre sviktet, så skulle de stå fast. Men da den mimetiske krisen nærmet seg klimaks, ble alle revet med. Peter nektet at han kjente Jesus og ble revet med av den mimetiske bølgen i så stor grad at han til slutt bannet på at han ikke kjente ham.

Fordi Peter og de andre disiplene kjente Jesus, forstod de også hvilken ondskap det var å overgi en uskyldig til døden. De forstod at Jesus ble hatet uten noen årsak, og de identifiserte seg med ham som det uskyldige lynsjeoffer han var. Samtidig må det i perioden etter oppstandelsen ha demret for dem at hele den arkaiske religionen var basert på drapet av en uskyldig.

I lys av korset og oppstandelsen blir det mulig å lese hele den bibelske historien med nye øyne. Den hebraiske Bibelen beskriver kampen mellom den mytologiske tendensen til å dekke over og fortrenge impulsen til vold, og impulsen til å avsløre og avdekke det sataniske i den arkaiske religionen. Girard kaller den hebraiske Bibelen for en tekst i fødselsveer. Den inneholder mytologiske tendenser, men Bibelens mytologi er dårlig i den forstand at den ofte inntar offerets perspektiv. Josef blir ofret eller utstøtt, selv om han åpenbart er uskyldig. Men Gud er med ham, og reiser ham opp til en høy stilling i Egypt. Herrens lidende tjener, som vi leser om i Jesaja 53, er et uskyldig offer som avslører det som skjer, nemlig at en rettferdig blir utryddet av de urettferdige.

Bibelen avslører for oss to menneskelige tendenser. På den ene siden har vi en sterk impuls til å sakralisere, rettferdiggjøre og romantisere den volden som skaper og gjenskaper den konvensjonelle kulturen, og på den andre siden møter vi en impulsen til å avdekke den mytiske volden og dens rettferdiggjørelse. Fundamentalt betraktet er historien kampen mellom myte og evangelium, mellom å lukke ørene for eller å lytte til det uskyldige offerets skrik.

Den greske filosofen Heraklit sa at «krig er alle tings far, og kongen over alle ting; den har gjort noen til guder og andre til dødelige, den har gjort noen til slaver og andre til frie…Alt oppstår av strid…Strid er rettferdig; og alle ting kommer til passere og gå til grunne gjennom kamp».  For Heraklit hadde volden sin egen logos, et ordnende prinsipp som var generert av uorden eller kaos. Den ordnende logos vendte den kaotiske og destruktive volden til et stabilt og hierarkisk differensiert sosialt system.

Denne voldens logos er det Jesus kom for å avsløre ved sitt liv og sin død. Utgangspunktet for Jesu offentlige tjeneste var hans dåp av døperen Johannes. Dåpen gir den grunnleggende eller konstituerende erfaring i Jesu liv. Da han ble døpt, kom det nemlig en røst fra himmelen: «Du er min Sønn, den elskede, i deg har jeg min glede» (Luk 3,22). Denne frigjørende og kraftige erfaringen av den elskende Far er det Jesus forsøker å dele med menneskene. Han liv som Fars elskede Sønn står i skarp kontrast til voldens logos.

I Guds rike er ikke det organiserende logos vold, men kjærlighet. Det er denne kjærligheten Jesus åpenbarer i sitt liv og på korset. Han forkaster hele den gammeltestamentlige offerreligionen. Kjærlighetens logos består i Sønnens lydighet til Fars vilje. Ved å proklamere at Gud var hans Far, vil Jesus fri menneskene fra offerreligionens fangenskap.

Konsekvensen av korset er at offerreligionen blir avslørt for hva den er, og dermed avskaffet med alle de konsekvenser det medfører. Uten den beskyttelse mot vold som offerreligionen gir, blir verden et farligere sted fordi den mimetiske volden ikke har noen kontrollert utløp. De apokalyptiske tekstene vi finner i Det nye testamente, for eksempel i Matteus 24, har avmytologisert volden og gjort den til et rent menneskelig fenomen. Det er som disse tekstene bekrefter det Heraklit sier, at verden har oppstått av vold og at den kommer til å ende i vold.

Korset har avslørt den arkaiske religionen og avsakralisert verden. Den arkaiske religionen holdt igjen for verdens vold selv om den var fundert på vold. Men når det som holder igjen blir tatt bort, åpner det seg skremmende muligheter for at verdens vold ikke lar seg stanse hvis vi ikke omvender oss og følger den vei som Jesus fulgte. I møte med verdens ondskap fulgte Jesus kjærlighetens og forsoningens vei helt til enden. Det kunne han gjøre fordi han levde i en kontinuerlig bevissthet om å være Farens elskede Sønn.

Menneskeheten har i virkeligheten bare to veier. Enten lar vi oss prege av voldens og denne verdens logos, eller så lar vi oss bli formet av Far i himmelen, som Jesu gjorde synlig for oss ved sitt liv.

Vi har nettopp markert at det er 70 år siden de tyske nasjonalsosialistene ble nedkjempet av de allierte og vi fikk oppleve friheten fra fremmed tyranni. 8. mai 1945 var en av de store dagene i Europas historie og i vår historie. Fremdeles lever det ganske mange som kan fortelle om den glede som fylte by og land disse maidagene for over 70 år siden.

Nasjonalsosialismen var den tyske varianten av fascismen. Fascisme er i dag et begrep som i de aller fleste sammenhenger er redusert til et skjellsord. Det er synd. En slik stigmatiserende bruk av begrepet hindrer en dypere erkjennelse av hva som skjuler seg bak den historiske fascismen.

Den militære seieren over Hitler og Aksemaktene betydde at fascismen ble knust som statsbærende ideologi. Men en militær seier over et regime betyr ikke automatisk at de ideene som bar regimet, blir borte. Ideer kan holde seg i skjul og dukke fram i dagslyset når tiden gir mulighet for det. Tanker kan mutere og dukke opp i nye varianter. Den moderne skandale er at det har aldri blitt tatt noe virkelig oppgjør med den intellektuelle arven som fascismen bygger på.

Europas godt skjulte hemmelighet er at fascismen hadde dype røtter i de høyeste intellektuelle sfærer. Den intellektuelle elite forsynte fascistene og nasjonalsosialistene med den ideologiske basis som med nødvendighet førte til dødsleirene og gasskamrene. Det som er like ille, eller om mulig enda verre, er at det samme sofistikerte tankegodset som stod bak gasskamrene, har fortsatt å strømme ut over verden som om intet hadde skjedd. I det lange løp kan det godt vise seg at 8.mai 1945 var en liten parentes i verdenshistorien.

Thomas Mann, den tyske nobelprisvinneren i litteratur, kalte fascismen for «en tidens sykdom som er hjemme overalt og som ingen land går fri av».  Selv etter Hitlers nederlag fortsatte Mann å tale om «Vestens fascistiske tidsalder som vi lever i, og som, til tross for den militære seieren over fascismen, vi kommer til å leve i lenge enda».

Merkelig nok er det nesten ingen som har en klar tanke om hva fascismen faktisk går ut på. Det handler ikke om at forrykte griper makten. Det handler garantert ikke om konservatisme. Enda mindre kan det blir forstått som ren rasisme, totalitarisme, eller «høyreekstremisme». Alt dette kan være symptomer, men er ikke sykdommens kjerne. Fascisme er et verdenssyn.

Elementene i dette verdenssynet har dype røtter i tankemessige hovedstrømninger hos de intellektuelle elitene i Europa på 1800-tallet og fram mot den første og andre verdenskrigen. Blant de mest sentrale ideologiske strømningene finner vi romantikken, darwinismen og eksistensialismen. Fascistisk totalitarisme var mer enn et system for politisk og økonomisk kontroll. Den var totalitær i den forstand at den ville omfatte og kontrollere alle sider av livet. Fascismen fremtrer som en ny form for immanent religion hvis mål var å helbrede fremmedgjørelsen i den moderne verden.

Fascismen defineres aller mest presist ut fra hva den forholder seg antagonistisk til og som den forsøker å eliminere. Kort sagt var fascismens primære mål å eliminere den jødisk-kristne tradisjonen fra den vestlige verden. Ernst Nolte har definert fascismen som «den praktiske og voldelige motstanden mot transcendens». Mens den jødisk-kristne tradisjon er åpen for den transcendente Gud og en morallov med transcendent opphav, er den fascistiske religiøsiteten sentrert på det sanselige og konkrete. Den religiøse iver vendes bort fra det transcendente mot det immanente: jorden, landet, folket, blodet, viljen.

Fascismen søker en organisk, neomytologisk enhet med naturen, med nasjonen og med selvet. Tanken på en Gud og en moralsk orden som er over naturen og historien forkastes fordi en slik transcendent tro er fremmedgjørende, den avskjærer menneskene fra deres naturlige eksistens og fra hverandre.

Nasjonalsosialismen utviklet en biologisk antisemittisme som gjorde Shoa, tilintetgjørelsen av det jødiske folk, til et nødvendig rasehygienisk tiltak for å hindre at den edle ariske rase ble kontaminert med dekadent arvemateriale. Fascismen var derimot mindre opptatt av det biologiske, men antakelig lik stor bekjemper av de typiske jødiske ideene. For ifølge den fascistiske diagnose skyldtes Vestens sykdom nettopp den jødisk-kristne innflytelse i form av transcendent religion og moral.

Den kristne tro hadde vært åpen for kulturen. I noen tilfeller har den kristne tro latt seg fullstendig absorbere av kulturen. Resultatet av denne absorberingen av troen i kulturen er sivilreligionen, som er nødvendig for å gi sakral status til de synlige sosiale institusjonene. Den liberale teologi, på protestantisk side, hadde i stor grad oppgitt søkingen etter transcendens, og antatt en kulturell og politisk agenda rettet mot det dennesidige. Fascismen kunne akseptere enn kristendom som var transformert til en statlig naturreligion. Men de mest ytterliggående fascistene søkte en revitalisering av de førkristne stammereligionene. Målet var etableringen av en primitiv neopaganisme og gjenerobringen av den mytologisk bevisstheten.

Anklagen mot det jødiske var at troen på den ene transcendente Gud tømte verden for åndelig betydning. Monoteismen fordrev gudene fra verden, og etter at de var borte var verden blitt tom og mekanisk. Den avsakraliserte naturen var nå åpen for vitenskapelig utbytting. Ifølge fascismen er moderne teknologi og vitenskap mot naturen fordi den var et forsøk på å ta kontroll over naturen.

I «Mein Kampf» tar Hitler et oppgjør med denne typisk jødiske tanke: «Mennesket kan kontrollere endog naturen. Millioner gjentar dette jødiske babbelet mekanisk og ender opp med å innbille seg at de kan erobre Naturen. Mennesket har aldri erobret Naturen». Mennesket er underlagt naturens lovmessigheter, og kan aldri bli stående som en hersker over naturen. Fascistene foretrakk en relativistisk etikk basert på naturens krav, samfunnets behov og viljens ønsker. En slik etikk setter til side et kategorisk «Du skal ikke drepe» og slik kan det jødiske Brennofferet begrunnes.

Fascismen var også mot tanken om objektiv sannhet og moral. Ezra Pound, for eksempel, anklagde jødisk monoteisme for intoleranse og uniformitet. Dette i motsetning til de polyteistiske kulturene som var langt mer fleksible og tolerante nettopp fordi de tillot en relativistisk moral. Det store med de polyteistiske kulturene var nettopp at de var multikulturelle.

Begrepet «kultur», som stammer fra det latinske «cultura», har grunnbetydningen «dyrkelse» eller «tilbedelse». Gudsdyrkelse kalles «kulten» eller «cultus», og dette viser at all kultur har med religion å gjøre. Det multikulturelle samfunnet er derfor i realiteten, eller dypest sett, det samme som et polyteistisk samfunn, et samfunn som dyrker mange forskjellige guder eller idoler. I mytologiske samfunn var kongen guddommelig. Den sosiale orden var lik den religiøse og naturlige orden. Sosiale lover, skikker og maktpersonenes befalinger var sanksjonert av det mytologiske verdensbildet. Kritikk av kongen var derfor utenkelig, for det fantes ikke noe begrep for en høyere autoritet.

Paganismen var velkjent med menneskeofringer, og kanskje særlig barneofringer. I den kanaanittiske kulturen og religionen var barneofringer et helt naturlig og nødvendig element, noe vi finner også spor av Det gamle testamentet. Foreldre aksepterte nødvendigheten av disse ofringene fordi det var slik avlingene kunne sikres. Gudene, kongen, naturåndene, samfunnets behov, og selve virkeligheten krevde at Molok fikk sitt i form av drepte barn. Avgudsdyrkelsen kan til alle tider kjennes igjen på de offer den krever.

Men fascismen er ikke bare antijødisk. Den er også fanatisk antikristelig. Hitler skriver om dette i «Mein Kampf»: It may be objected here that in these phenomena which we find throughout the history of the world we have to recognize mostly a specifically Jewish mode of thought and that such fanaticism and intolerance are typical symptoms of Jewish mentality. That may be a thousandfold true; and it is a fact deeply to be regretted. The appearance of intolerance and fanaticism in the history of mankind may be deeply regrettable, and it may be looked upon as foreign to human nature, but the fact does not change conditions as they exist to-day. The men who wish to liberate our German nation from the conditions in which it now exists cannot cudgel their brains with thinking how excellent it would be if this or that had never arisen. They must strive to find ways and means of abolishing what actually exists. A philosophy of life which is inspired by an infernal spirit of intolerance can only be set aside by a doctrine that is advanced in an equally ardent spirit and fought for with as determined a will and which is itself a new idea, pure and absolutely true. (Hitler, Adolf (2012-11-30). Mein Kampf (p. 254).Kindle Edition.)

Hitler fordømmer altså her den kristne tro fordi den er intolerant med en intoleranse som stammer fra inferno, og maner til kamp mot denne intoleransen med en like lidenskapelig og determinert vilje. Enhver som påstår at Hitler var en overbevist kristen, finner i alle fall ikke noe som tyder på det i hans eget kampskrift. Fascistiske teoretikere anklagde kristendommen for å være «anti-liv» og «anti-kropp». I den tidlige fasen var utvilsomt den fascistiske etikk hedonistisk, noe som forklarer dens popularitet blant bohemene.

Når fascistene angriper den jødisk-kristne tradisjon for å skape intoleranse og skyldfølelse, anklager de den også for å altruisme og beskyttelse av de svake mot de sterke. Den jødisk-kristne etikk legger selvfølgelig restriksjoner på det enkelte menneske og dets levemåte. Men samtidig er det denne begrensning som frigjør den enkelte sosialt og politisk. Den fascistiske etikk hadde motsatt virkning i det den slapp løs de animalske impulsene, mens den gjorde befolkningen til slaver.

Et gjennomgående tema i Mein Kampf er motsetningen mellom «natur» og «antinatur». Den jødisk-kristne tradisjon er antinatur fordi den er transcendent. Problemet med kristendommen var at den kunne ikke elimineres like lett som det jødiske. Jødene kunne gasses i hjel i den endelige løsning. Men dette var ikke gjennomførlig med kristendommen. Men om kristendommen ikke kunne utryddes, kunne den forandres.

Hitler kunne vise en viss sympati for katolisismen fordi den hadde langt på veg gjort det transcendente immanent. Katolisismen hadde tatt opp i seg så mange elementer fra hedenskapet at den kunne være akseptabel i noen former. Men det kan heller ikke være tvil om at fascismen og katolisismen kom på kollisjonskurs. For eksempel begynte Martin Heidegger som en from katolikk, men senere tok Heidegger formelt avstand fra den katolske tro og ble svært fiendtlig til den kristne tro. Senere ble den så kjente filosof medlem av den mest ekstreme fraksjonen av nasjonalsosialismen.

Den protestantiske kirke hadde en langt mindre læredisiplin. Her måtte nasjonalsosialistene ganske enkelt endre og tilpasse teologien. Dette lot seg gjøre ved å redusere Bibelens autoritet. De fascistiske teologene kunne deretter enkelt bruke kirkens institusjonelle skall som et stilas for sin folkereligion.

Noen av de mest ivrige tilhengerne av nasjonalsosialismen finner vi i den liberale teologiske tradisjonen på 1800-tallet. Den kulturelle kristendommen forkaster det transcendente og skaper en religion som er opptatt av den immanente verden. Slik kunne den fascistiske ideologien føres inn i kirken, og den ble et nyttig redskap i nazifiseringen av samfunnet. En kristendom som var repaganisert og renset for bibelske og jødiske kunne til og med Hitler rose.

I sin tid uttalte kirkeminister Hernes at «staten går foran og kirken følger etter». Denne tanke synes å være inspirert av fascistene og nasjonalsosialistene. For de gikk foran og det store flertall av kirkene fulgte etter. Noen få stod mot, og disse fikk oppleve at neopaganismen var alt annet enn tolerant. Dietrich Bonhoeffer ble henrettet rett før krigen var slutt i 1945.

I et Norge på full fart mot primalisering og paganisering står de ti bud lavt i kurs. For mange representerer de ti bud selve symbolet på undertrykkelse og livsfiendtlighet. For det kan ikke nektes for at dekalogen på mer enn en måte kommer i konflikt med mange ting som vi umiddelbart finner attraktive.

Det står ikke til å nekte at det er særlig er det sjuende bud (etter jødisk tellemåte) om å ikke å bryte ekteskapet som er særlig upopulært. I en kultur som hyller den frie utfoldelse av seksualiteten i alle dens former og uttrykk, er det selvfølgelig utålelig og dirkete provoserende å begrense denne utfoldelsen til et forpliktende og livslangt ekteskap mellom en mann og en kvinne.

Jeg har ikke til hensikt å trekke fram det sjette bud spesielt, men derimot å se litt nærmere på hva budene forbyr og hva som ligger bak dette forbudet. Det sjette, sjuende, åttende og niende bud er enkle og korte. De forbyr voldshandlinger i minkende alvorlighetsgrad: Du skal ikke drepe. Du skal ikke bryte ekteskapet. Du skal ikke stjele. Du skal ikke avgi falsk vitnesbyrd mot din neste.

Men det tiende og siste budet (fremdeles etter jødisk tellemåte, som regner det 9. og 10. bud i den lutherske katekisme som et bud) skiller seg fra de andre. Det er både lenger, og i stedet for å forby en handling, forbyr det begjær. Det tiende bud lyder slik: «Du skal ikke begjære din nestes hus. Du skal ikke begjære din nestes kone, slaven eller slavekvinnen hans eller noe annet som hører din neste til». Det tiende bud forbyr ikke bare et eller annet marginalt begjær, men det forbyr lyst som sådan.

Mange vil hevde at hvis det tiende bud forbyr begjær eller lyst som sådan, så stemmer det virkelig at budene er et uttrykk for hat mot frihet og normal menneskelig utfoldelse. Men før budene fordømmes som undertrykkende og gammeldagse, kan det være på sin plass å se nærmere på implikasjonene av det begjæret som forbys. Dersom dette begjæret er det noe av det vanligste som finnes, hva ville skje dersom det ble tillatt i stedet for forbudt.

Resultat av å tillate fritt utløp av begjæret ville ha blitt en vedvarende krig mellom folkegrupper, undergrupper og familier. Dør ville stå vid åpen for Thomas Hobbes skrekkscenario om alles krig mot alle. Dersom vi tenker at slike kulturelle forbud er unødvendige, kommer det en form for individualisme som går ut fra vi ikke har en iboende tendens til å ha lyst på det som tilhører nesten eller de andre.

Premisset om våre begjærs autonome opphav er åpenbart ikke holdbart. For å innse det er nok å betrakte hvordan to barn kommer i konflikt med hverandre for å få tak i en leke. Det kan finnes hundre leker i et rom, men likevel begynner de å krangle om det samme leketøyet. Når et barn har lyst på et bestemt leketøy, har denne lysten en tendens til å smitte over til det andre barnet. Våre begjær er med andre ord i stor grad bestemt av hva nesten begjærer.

Dersom mennesker har en naturlig tilbøyelighet til å begjære det naboen eier, eller ganske enkelt å ha det samme begjæret som naboen, så betyr dette at rivalisering er kjernen i relasjoner mellom mennesker. Dersom rivaliseringen ikke hindres eller stoppes, vil det true harmonien og i ekstreme tilfeller selve eksistensen til menneskelige samfunn. For rivaliserende begjær har en tendens til å virke forsterkende på hverandre, og denne resiproke eskaleringen av begjæret er så vanlig og så ydmykende for oss, at vi foretrekker å late som det ikke eksisterer.

Det tiende buds intensjon er å løse den fundamentale utfordring ethvert menneskelig samfunn og menneskeheten som helhet står overfor, nemlig intern konflikt og voldelighet. For å hindre rivalisering og konflikt angir det tiende bud først ulike objekter det er forbudt å begjære. Naboens kone og eiendom og så videre. I og med at det er en håpløs oppgave å ramse opp alle mulige objekter for begjær, retter budet oppmerksomheten mot naboen selv.  Vi begjærer alltid det som tilhører naboen eller nesten. Det er åpenbart at det er naboen som gjør dem attraktive å begjære.

Det tiende bud avslører eller angir en grunnleggende omveltning i forståelsen av begjæret. Nesten, den eller de som er nær oss, de som vi identifiserer oss med, er modeller for hva vi skal begjære og hva vi ikke skal begjære.  Det er dette den franskamerikanske tenkeren Rene Girard kaller for mimetisk begjær.

Det er åpenbart at mimetisk begjær nærmest automatisk fører til rivalisering og konflikt. For dersom jeg begjærer det samme objektet som min neste, og dette objektet er uoppnåelig for begge, vil det oppstå en kamp. Den imiterendes begjær vil virke tilbake på modellen og intensivere dennes begjær, og så videre i en resiprok intensivering.

Denne mimetiske karakteren til begjæret forklarer hvor sårbare relasjoner mellom mennesker er.  I og med at det mimetiske begjæret som oftest er skjult for oss, skjønner vi heller ikke at hver gang vi skryter av styrken til våre ambisjoner og begjær, så  bidrar vi til å styrke idoliseringen av oss selv som gode individualister. Men i desto større grad vi dyrker våre oppblåste ego, i desto større grad blir vi også tvunget til å dyrke våre rivaler i en kult som tenderer mot hat.

Rene Girard sier: «Hovedkilden for vold mellom mennesker er mimetisk rivalisering, den rivaliseringen som følger av imitasjon av en modell som blir en rival eller en rival som blir en modell.  Slike konflikter kan bli så intense at rivalene rakker ned på hverandre, stjeler hverandres eiendeler, forfører hverandres koner, og til syvende og sist kan det ende med drap».  For å hindre vold begynner budene med det mest alvorlige først, nemlig voldelige handlinger. Deretter tar det tiende budet for seg årsaken til de voldelige handlingene, nemlig det mimetiske begjæret, og forbyr dette. Dersom vi hadde respektert det tiende budet, ville det ikke ha eksistert vold i verden.

For å ikke gå under i mimetisk rivalisering må et samfunn finne metoder for å begrense og kontrollere dette begjæret. Ulike regulerende mekanismer som differensiering, tabuer, forbud, sosial lagdeling og annet kan virke dempende. Slike sosiale mekanismer kan til en viss grad dempe og holde det mimetiske begjæret under kontroll.

Det er først i Det nye testamentet at Jesus gir en endelig løsning på det mimetiske begjæret og dets potensial for konflikt. I Jesu undervisning er det utelukkende snakk om modeller eller forbilder, og imitasjon av disse.  Det er ikke på grunn av et oppblåst selvbilde at Jesus ber oss om å bli imitatorer av ham, men det er for å få oss til å vende oss bort fra mimetisk rivalisering. Jesu begjær eller indre drivkraft er å være et bilde av Faderen. Hans mål er å bli det fullkomne bilde av Faderen.

Jesus sier han kom for å oppfylle loven. Lovens intensjon er fred på jord, noe som bare kan oppnås viss det mimetiske begjæret opphører. I det lange løp vil forbud være nytteløst. Derimot vil imitasjon av Kristus sitt ikke-mimetiske begjær ha som konsekvens  at mennesker ikke vil komme i konflikt med hverandre og det vil oppstå konflikt.

Verden er full av mimetisk begjær, og det er urovekkende å observere hvordan samfunn på grunn av intern vold mer eller mindre smelter ned mot en tilstand av kaos og alles kamp mot alle. Et eksempel på hvordan slik rivalisering kan få fatale konsekvenser er nedslaktingen av over 10 % av Rwandas befolkning i 1994. Jeg er også overbevist om at all terror kan forklares som et resultat av mimetisk rivalisering. Den fattige del av verden ser hvordan vi i den rike delen av verden lever det gode liv, og de fylles med ressentiment over at deres mimetiske begjær blir hindret ved våre grenser, eller at deres samfunn henger håpløst langt etter i velstand og utvikling.

Kampen mot de ti bud er ikke en kamp for frihet og det gode liv, men det er kamp for vold og undertrykkelse.

I det moderne eller postmoderne samfunn er det liten eller ingen interesse for Bibelen. I vide kretser synes den rådende oppfatning være at Bibelen er en samling av grove voldshistorier og meningsløse kriger av mer eller mindre mytisk karakter. Fremdeles kan Bibelen ha en viss verdi som objekt for harselas i underholdningsbransjen, men til og med denne interessen synes å være på tilbakegang.  Komiker Otto Jespersen fikk som bekjent en viss oppmerksomhet for noen år siden da han brente en Bibel på TV. Det er brenne noe er et av de sterkeste symbolene for forakt. For ved å brenne noe viser vi ganske utvetydig at vi ønsker det bort.  Den moderne og postmoderne ønsker ganske enkelt Bibelen bort, om nødvendig ved å brenne den.

I og med at interessen for Bibelen er sterkt avtakende, kan det heller ikke overraske noen at kunnskapen om hva som står i Bibelen også er på veg ned. Av egen erfaring kan jeg konstatere at en gjennomsnittlig norsk ungdom etter ti år skolegang er tilnærmet totalt uvitende om hva som står i Bibelen. I forhold til tidligere generasjoner er dette en dramatisk utvikling som sier veldig mye om hva som er viktig og uviktig for det moderne menneske.

Bibelen har mistet den privilegerte plass den hadde ved Middelalderens slutt, og årsakene til dette er sikkert mange. Uten tvil bidrog konfliktene mellom ulike kirkesamfunn om forståelsen av Bibelen i århundrene etter reformasjonen til en krise for Bibelen. Uenighet om hvordan den skulle tolkes var og er en skandale som gjør at mange tar avstand fra den.

Oppdagelsene av andre folk og religioner i den moderne tid har også gjort sitt. I og med disse oppdagelsene fikk vi tilgang til enorme mengder kunnskaper om religioner og kulturer i alle verdens land. Sammenlignende eller komparativ religionsforskning har vært et sentralt forskningsfelt i lang tid. Det har aldri blitt enighet som en bestemt religionsteori, men det synes å være bred enighet om at forskjellene mellom religionene er langt mindre vesentlige enn likhetene. Dypest sett synes den rådende oppfatning å være at alle verdens religioner er uttrykk for nøyaktig det samme menneskelige fenomen.

For Bibelen har denne holdning vært ødeleggende. For hvis alle religioner i bunn og grunn går ut på det samme, kan ikke Bibelen gjøre krav på noen særstilling som mer sann eller bedre enn andre religiøse skrifter. Ut fra en slik tankegang finnes det ingen grunn til at Bibelen skal tas mer alvorlig eller gis mer oppmerksomhet enn en hvilken som helst annen myte. Det er åpenbart en slik tankegang som kommer til uttrykk i RLE-faget. Selve fundamentet for dette faget er religiøs relativisme og en prinsipiell likebehandling mellom alle religionene. I den grad kristendommen får større rom, er dette å forstå som en konsesjon til den historiske dominans kristendommen har hatt. Islam eller buddhismen ville fått en tilsvarende stor plass dersom en av disse hadde den samme dominerende historiske betydning.

Den franske forskeren Rene Girard har i flere monologer påvist at det er finnes store likheter mellom mytene og de bibelske fortellingene. Disse likhetene er ofte mye større enn mange kristne er villige til å erkjenne. Imidlertid er det ifølge Girard er det nettopp disse likhetene som tilbakeviser en relativistisk forståelse av Bibelen.

Denne påstanden kan virke dristig og risikabel. Det kan gis flere eksempler på dette, men Girard sammenligner Ødipusmyten med historien om Josef.

En pestepidemi herjer i byen Theben. Et orakel forkynner at et enkelt menneske i byen bærer ansvaret for katastrofen. Han har krenket gudene ved å drepe sin far og gifte seg med sin mor. Letingen etter gjerningsmannen fører til at den nye kongen blir tatt. Han var totalt ukjent med sin forbrytelse, men bærer likevel skyld for den. Som barn var han sendt bort av sine foreldre på grunn av et orakel som forutså at han kom til å drepe sin far og gifte seg med sin mor. Akkurat dette gjorde han da han som voksen kom tilbake til Theben som voksen og helt fremmende. Resultatet ble at Ødipus for annen gang ble utstøtt fra sitt samfunn.

Det er ganske stor likhet mellom denne myten og historien om Josef. Josef hadde elleve brødre, og Ødipus hadde ingen. Men begge ble utstøtt av deres respektive familier. I begge fortellinger ble helten forvist: Først fra det samfunn han var født inn, og deretter av det samfunn som han var adoptert inn i. Både Ødipus og Josef må regnes som svært vellykkede immigranter.  Evner til å fortolke drømmer gjorde at begge ble mektige ledere. Ødipus ble konge i Theben, og Josef statsminister i Egypt. Videre ble begge helter konfrontert med en naturkatastrofe, Ødipus en pestepidemi, Josef en hungersnød. Til slutt ble Ødipus anklaget for farsdrap og incest, Josef for noe lignende, nemlig voldtekt av faraos hustru.

Med andre ord er det store likheter mellom disse to fortellingene som vi på ingen måte bør forsøke å tildekke. Tvert imot bør vi legge vekt på alle likhetene for å se den ene store forskjellen. Som barn er Ødipus potensielt skyldig i det fadermord og den incest som han senere begår. Hans foreldre og befolkningen i Theben hadde derfor god grunn til å utstøte ham. For det var hans tilstedeværelse som var årsaken til pestepidemien. Det samme kan ikke sies om Josef. Fortellingen om ham understreker kraftig at det var misunnelse som var årsaken til at brødrene støtet ham ut. Heller ikke egyptere hadde noen grunn til å sette Josef i fengsel. Faraos hustru var misunnelig på ham, blir vi fortalt, og hun kom med en falsk anklage mot ham.

Det dominerende spørsmål i begge fortellinger er om de to samfunnene handler rettferdig når de utstøter sine helter? Mytene svarer alltid ja på dette spørsmålet, mens Bibelen svarer nei. Bibelen er krystallklar på at Josef lider urettferdig fordi han er et offer for misunnelse. I følge Girard vil nå det moderne mennesket si at denne mulige etiske forskjell mellom de to fortellinger er av liten eller ingen betydning, fordi begge fortellingene er rene fiksjoner.

Det er responsen til denne påstanden Girard etter min oppfatning blir virkelig interessant. Han henleder nemlig oppmerksomheten til massevoldens dynamikk i middelalderen og nyere tid slik vi møter dem i jødeforfølgelser og heksejakter. Jødene ble anklaget for barnemord og de frykteligste gjerninger under pestepidemiene i middelalderen. Akkurat som Ødipus ble jødene gjort ansvarlige for pestepidemiene, og de ble utsatt for irrasjonell masselynsjing. Denne massevolden fikk den store mengden hjelpeløse mennesker til å glemme sin hjelpeløshet og roe gemyttene. Jøden og senere heksene ble gjort til syndebukker, det vil at de er tilfeldige og uskyldige offer som blir gjort ansvarlige for den alvorlige situasjon samfunnet befinner seg.

Deltakere i en slik lynsjing vil fortelle om det som skjedde på en måte som ligner på Ødipusmyten. De som utøver vold vil forsøke å skjule sin egen vold og hevde at det var nødvendig at offeret måtte dø eller bli utstøtt. En utlending eller en person med en eller annen skavank er langt mer utsatt for å bli et offer enn alle andre. Girards påstand er at mytologi og mytologiske religioner bygger på denne form for vold, og at primitive samfunn har brukt denne syndebukkmekanismen for å kontrollere tendensen til vold.

Historien om Josef, og mange andre bibelske historier, avslører denne syndebukkmekanismen som en form et ondt system for representasjon. Den mytiske helt er skyldig og straffes med rette, den bibelske helt er uskyldig og straffes med urette. Dette gjør at Bibelen avviser all mytologi som avgudsdyrkelse og som et bedrag.

Selv om det er sterke krefter som vil benekte det, kan det ikke være tvil om den moderne omtanke for offeret i alle mulige slags sammenhenger er et resultat av den bibelske åpenbaring. For det finnes ikke et eneste eksempel i førkristne kulturer på noen som helst interesse for offeret og offerets lidelser. Offerperspektivet er ganske enkelt totalt fraværende i mytologien.

Det vil føre for langt her å påvise hvordan evangeliene framhever at Jesus lider uskyldig og urettferdig. Han død på korset er et klassisk resultat av et samfunn nær sosial kollaps hvor voldsintensiteten er svært høy. Det er den store mengden i Jerusalem som samler seg mot Jesus, og evangeliene lar ikke være å fremheve at det er en uskyldig som blir drept på korset. Slik sett avslører korsfestelsen denne syndebukkmekanismen i all dens grusomhet og urettferdighet.

I dag er det ganske vanlig å hevde at kristendommen er en voldsreligion som har bidratt til ufattelig mye lidelse og drap i verden. Som ren rutine fremheves korstogene og hekseprosessene som eksempler. Det er også ganske vanlig å drive gjør med sentrale elementer i den kristne tro. Som sagt regnes det for underholdning å brenne en Bibel av en norsk komiker.

En som mer enn noen annen forstod hva dette handlet om var Friedrich Nietzsche. Av alle tenkere på 1800-tallet tror jeg han var en av dem som hadde den dypeste forståelse for hva den korsfestede stod for. Nietzsche så og erkjente klart forskjellen på Dionysios og den korsfestede. En annen ting er at han hatet det han erkjente i så stor grad at det endte med galskap, en galskap den vestlige verden i et tilsvarende hat er i ferd med å gå inn i.

Hva var det Nietzsche så?

Dionysos gegen den »Gekreuzigten«: da habt ihr den Gegensatz. Es ist nicht eine Differenz hinsichtlich des Martyriums, – nur hat dasselbe einen anderen Sinn. Das Leben selbst, seine ewige Fruchtbarkeit und Wiederkehr bedingt die Qual, die Zerstörung, den Willen zur Vernichtung. Im andern Falle gilt das Leiden, der »Gekreuzigte als der Unschuldige«, als Einwand gegen dieses Leben, als Formel seiner Verurtheilung. (Dionysios mot en Korsfestede: Der har du antitesen. Det er ikke en forskjell med hensyn til deres martyrium, det er en forskjell i martyriets mening. Livet selv, dets evige fruktbarhet og tilbakevenden, skaper smerte og ødeleggelse, vilje til tilintetgjørelse. I det andre tilfellet gjelder lidelsen, «den korsfestede som uskyldig» som en kritikk av dette livet, som en formel for dets fordømmelse.) (Nietzsche, Friedrich: Der Wille zur Macht: Band 2)

Mellom Dionysios og Jesus er det ikke en forskjell med hensyn til deres martyrium. Med andre ord finner vi samme form for drama i mytene som i pasjonsberetningene i evangeliene. Men meningen er ikke den samme. Dionysios støtter opp om og organiserer lynsjingen av det ene offer, Jesus og evangeliene avslører det og tar avstand fra det.

Nietzsche ser og sier nøyaktig det samme som Girard sier, og det utrolige er at ingen har sett dette før ham, heller ingen kristne. Men det er dessverre ikke mulig å følge Nietzsche lenger. Han nekter å ta inn over seg avsløringen av den mytiske vold. Tvert imot hyller Nietzsche den mytiske volden og ønsker å vende tilbake til den mytiske tid da ingen brydde seg om offeret og den svake.

I et forsøk på å diskreditere den jødisk-kristne åpenbaring forsøker Nietzsche å hevde at dens forpliktelse på offerperspektivet kommer av en ynkelig og miserabel form for resentiment mot de hedenske aristokratene. Dette er også kjent som slavemoral. Slik forstår Nietzsche kristendommens genealogi.

Men han tar feil. Det lar seg ikke gjøre å redusere kristendommens genealogi til resentiment. Bibelen avslører den «sataniske anklagen» mot den uskyldige. Evangeliene forteller om en liten minoritet som har mot til å gjøre opprør mot en dionysisk og satanisk lynsjing. Dette ville eller kunne ikke Nietzsche se, og spenningen mellom Dionysios og den Korsfestede ble så stor at Nietzsche fikk sitt mentale sammenbrudd.

Hans forkastelse av den enkeltes uendelige verdi gjorde det nødvendig for Nietzsche å forsvare mytologisk vold og menneskeoffer. Og han gjør dette med å gi sin tilslutning til en ekstrem form for sosialdarwinisme. Han foreslår nemlig at for å unngå degenerering, må samfunn kvitte seg med mennesker som er til overs og som er søppel, som er et hinder og som holder dem nede.

Der Einzelne wurde durch das Christenthum so wichtig genommen, so absolut gesetzt, daß man ihn nicht mehr opfern konnte: aber die Gattung besteht nur durch Menschenopfer … Vor Gott wurden alle »Seelen« gleich: aber das ist gerade die gefährlichste aller möglichen Werthschätzungen! … Die echte Menschenliebe verlangt das Opfer zum Besten der Gattung, – sie ist hart, sie ist voll Selbstüberwindung, weil sie das Menschenopfer braucht. Und diese Pseudo-Humanität, die Christenthum heißt, will gerade durchsetzen, daß Niemand geopfert wird … (Nietzsche, Friedrich: Der Wille zur Macht: Band 1, 246.)

Nietzsche benyttet enhver anledning til angripe vår omtanke for de offeret og de svake. Han betraktet denne omtanken som umoral og dekadens, en dekadens som ville føre til undergang av vår sivilisasjon. Ved å fordømme den evangelisk inspirerte omtanke for offeret fordømmer Nietzsche i virkeligheten det som er stort i vår sivilisasjon. Det er vanskelig å komme unna den erkjennelse at nazistene forsøkte å fullføre det Nietzsche hadde begynt. Nasjonalsosialismen hadde som mål å utslette enhver omtanke for offeret, å utrydde medlidenheten med den svake.

Vi er i disse dager vitner til at tusenvis av uskyldige offer ofres av islamister i en orgie av mytisk vold og grusomhet i Irak. Yskyldige minoriteter gjøres til syndebukker og ofres på barbarisk vis. Denne volden er mytisk. De uskyldige ofrene anklages alle for å være skyldige så lenge de ikke kjemper for islamistenes utopiske idealstat. Vi har alle i oss denne tilbøyeligheten til å rives med av voldens fortryllelse, noe historien klart viser.

Det er en stor fare for at vi før eller senere rives med av en eller annen voksende konflikt. Det som skjer i Ukraina i disse dager viser klart hvordan voldsutøvelsen arter seg som en voksende snøball. Vold har en tendens til å eskalere og rive med seg stadig flere. Det beste botemiddelet mot dette er å lære av den Korsfestede. Vegen til fred er å gjengjelde ondt med godt, og be for våre fiender. Det begynner med hver enkelt av oss, og kan spre seg som en god smitte. Men da må vi begynne å ta Bibelen langt mer på alvor og lære av den.

Det er søtt å drømme. I drømmer er alt mulig og intet har konsekvenser. Intet forstyrrer. Intet hindrer den frie utfoldelse. Enhver kan følge sin egen veg og alt er lov. Det ene er like bra som det andre. Den som drømmer konstruerer sin egen verden med sine egne lover og sine egne verdier.

Drømmeren blir av og til revet ut av sin søte drøm av en annen virkelighet. Det kan være en plagsom vekkerklokke som brått endrer fryd til hverdag. Eller det kan være et barn som hyler, eller i verste fall en brannalarm som uler og varsler fare. Hvis drømmen er søt, er det plagsomt å bli revet ut av den og møte virkeligheten, den harde og kalde. Av og til er det ubarmhjertig. Ingen tvil om det.

Vårt samfunn har med stor konsensus vedtatt en rekke lover som i tidligere tider var utenkelige. I de siste tusen år har det her i landet blitt betraktet som en ugjerning å ta livet av fosteret i mors liv. Men slik er det ikke lenger. Nå har det store flertallet klart å overbevise seg selv om at dette er et uendelig stort framskritt på vegen mot det fullkomne og perfekte liberale samfunn. Men man i tidligere tider led av dårlig samvittighet og skyldfølelse etter å sørget for at et foster aldri fikk muligheten til å se dagens skjønne lys, er nå dette noe de store masser går i gatene og forsvarer som en humanistisk rettighet, ja en menneskerettighet.

En annen lov som det store flertall av befolkningen ser på som et stort framskritt er den nye «ekteskapsloven». Mennesker i tidligere tider led dessverre av en rekke fordommer og fobier som det moderne mennesket har kvittet seg med på vegen mot det liberale paradis. For eksempel tenkte det store flertall at alle hadde rett til både å ha og kjenne sine egne biologiske foreldre og vokse opp sammen med dem i den grad det var mulig. Det var også noen som tenkte at det var viktig at barn vokste opp under stabile og forutsigbare forhold slik at de fikk trygge og gode relasjoner med sine medmennesker.

Men i vår moderne tid har vi endelig klart å kvitte oss med slike primitive og fordømmende fordommer. Nå har vi vedtatt en virkelighet hvor det er like naturlig å ha en medmor eller en medfar som å ha en stemor og eller en stefar, å ha med medmormor eller medmorfar eller medfarfar eller medoldefar, som å ha en far eller morfar eller oldfar. Loven skjelner ikke mellom snørr og bart, mellom kjønn eller ikke-kjønn, den har ganske enkelt opphevet kjønnet som en relevant kategori.

For noen fortoner disse lovene seg som resultatet av drømmer hvor noen ganske enkelt har forsøkt å oppheve virkeligheten og vedta en annen virkelighet, ja rett og slett en drømmevirkelighet. For å kunne leve i denne virkeligheten og innbille seg at den er virkelig, er det av den aller største betydning å bringe mennesker til taushet som påstår at det det er en drømmevirkelighet. Slike mennesker er jo naturligvis ytterst plagsomme.

Når alle og hvermannsen har vedtatt en virkelighet hvor det er like naturlig å fjerne foster som det er å fjerne føflekker, er det selvfølgelig ytterst plagsomt at det fortsatt finnes en og annen lege som på et avgjemt legekontor i utbygda som lever i den forestilling at det å ta livet av et foster er en moralsk forkastelig handling.

Og for dem som lever i den forestilling at når en mann og en mann inngår et «ekteskap», så «gifter» de seg, er det selvfølgelig ikke trivelig å høre at det er like meningsfull å snakke om enkjønnet ekteskap som en firkantet sirkel, altså den rene meningsløshet. Til alle tider har nemlig kjennetegnet på ekteskapet vært at det er prinsipielt fruktbart. En prinsipiell steril relasjon kan aldri bli et ekteskap, akkurat like lite som en sirkel kan bli en firkant.

Nå finnes det fremdeles noen som lever i den gamle tid og tror som folk stort sett har gjort opp gjennom tidene, at foster bør få leve og at barn fremdeles har det best når de få ha en far og en mor. Disse antikvariske menneskene passer ikke inn i den moderne verden, for de minner drømmerne om at deres konstruerte verden er ganske sårbar. Men må kjempe for å kunne leve i denne boble hvor enhver kan fjerne foster som den aller mest naturlige ting i verden og hvor det det er like naturlig og normalt med analsex som vaginalsex, både i lærebøker og i kirken.

Jeg kan ikke se noen annen mulighet for det store flertall enn å gå til kamp mot det plagsomme mindretall. Det bør innføres yrkesforbud mot leger som fremdeles har en samvittighet og jeg tror det kan være en god tanke at biskopene før ordinasjon forsikrer seg om at kandidatene virkelig vil vie og velsigne alle og enhver enten de lever slik eller slik. Kort sagt er det en altfor stor belastning for det store flertallet å bli rykket ut av sine søte drømmer om en konsekvensfri konstruert verden. Den store og stygge virkeligheten må holdes ute for enhver pris, og hva har annet har vi regjeringer for enn å sørge for at så skjer. Den bør sørge for at ord som samvittighet blir fjernet fra ordbøker og biblioteker. Det samme gjelder ord som kjønn og kvinne og mann. Slike begreper kan ødelegge illusjonen om at menn og kvinner egentlig er like og at det bare finnes et kjønn.

Uten slike drastiske virkemidler tror jeg det kan bli vanskelig å holde den plagsomme virkeligheten ute og det store flertall i sine søte drømmer.

Jeg tør påstå at vi lever i en ganske merkelig verden. Liten og stor, ung og gammel sjekker til tider og utider den siste oppdatering på sosiale medier og får med seg enhver ny melding som tikker inn på mobiltelefonen. Få er de som velger å avstå fra teknologiens mer eller mindre magiske produkter setter oss i stand til å være online døgnet rundt. For noen er det mer eller mindre utenkelig å klare seg noen ganske få øyeblikk uten mobilen i nærheten, og om nettet er nede i noen timer melder symptomene på alvorlig abstinens seg med sin full tyngde.  Å være online og kontinuerlig oppdatert er så å si forutsetning for å vite seg i live.

Det konstante strømmen av inntrykk gjør at få mennesker virkelig tar seg tid eller bryr seg om å tenke over de store spørsmål, de spørsmål som får oss til å undre. De fleste av oss er opptatt av alle de tingene som eksisterer, enten de er levende eller døde, enten de er naturlige eller menneskeskapte, enten de er store eller små. Men få er opptatt av eksistensen som sådan, av spørsmålet om hvorfor noe eksisterer.

Det er jo slik at alle de ting vi kommer i kontakt med, enten det er levende eller døde ting, så er de satt sammen av deler. Og alle har vel rikelig med erfaringer om hvordan sammensatte ting har en sørgelig lei tendens til å gå i oppløsning, eller til forandring. Det gjelder alle slags maskiner, enten det er biler eller datamaskiner. Og det gjelder levende ting, som mennesker og dyr. Alle vet at menneskekroppen består av enorme mengder atomer som stadig byttes ut med nye atomer i en tilnærmet uendelig utveksling med menneskets omgivelser.

Alle fysiske gjenstander har denne egenskapen at de kan oppløses, at de kan endre sammensetning, at de kan gå over fra en tilstand til en annen. En tings motstand mot oppløsning kan være variabel. Noen ting oppløses i løpet av noen sekunder, andre ting oppløses i løpet av noen milliarder år. Men rent kvalitativt betraktet har det intet å si om det tar et sekund eller en milliard år før tingen går i oppløsning.

Hvorfor eksisterer det ting? Hvis alle ting før eller senere løses opp i sine enkelte deler, synes det veldig merkelig og uforklarlig at det finnes ting og ikke bare en formløs materie, om noe slikt lar seg tenke. For det ser ut til at alle fysiske ting forutsetter at det er noe som setter dem sammen, og holder dem sammen så lenge det varer. Men det som holder dem sammen, kan umulig være noe fysisk, for dersom det er fysisk, er det nødvendigvis sammensatt, og alt sammensatt kan, eller vil før eller senere, oppløses, eller gå over fra en tilstand til en annen.

Alle fysiske gjenstander er kontingente, det vil si tilfeldige, eller ikke nødvendige. Det at de kan løses opp, eller gå over fra en tilstand til en annen, viser jo at de ikke må være. De kan være noe annet, eller de behøver slett ikke være noe. Hvorfor finnes det overhodet ting? Hvor eksisterer det overhodet noe?

Gjennom noen hundreår har det nå blitt forkynt at det fysiske er alt som er, og at alle ting og fenomen til syvende og sist kan reduseres til noe fysisk. I mangel av et bedre navn kan vi jo kalle dette for naturalisme. Naturalisme er den oppfatning at det ikke eksisterer noe annet enn naturen, og at vitenskapen i prinsippet kan beskrive og få kunnskap om denne virkeligheten. Dette impliserer selvsagt at alle ting, enten de er levende eller døde, egentlig ikke er noe annet enn mekaniske maskiner som kan settes sammen og modifiseres alt etter behov og gjeldende mote.

Oppfatningen av verden som mekanisk kan vi enkelt observere på det ene felt etter det annet. Helt siden nytiden begynte, har mennesket sett på seg selv som herre over naturen, og det er helt utrolig hvor langt mennesket er kommet i å kontrollere den fysiske verden. Den menneskekonstruerte virkelighet møter vi overalt, i byer og ute på landet. Sporene etter menneskene dekker stadig større deler av planeten, og etter hver verdensrommet.

Men også det menneskelig samfunn har blitt betraktet og blir betraktet som en maskin som fungerer etter helt bestemte lovmessigheter, som de ulike vitenskapene kan undersøke og beskrive med matematiske formler og modeller. Dette er jo den grunnleggende tanke bak både marxismen og nazismen.  Siden det menneskelige samfunn er å betrakte som en maskin kan noen bestemme at dette samfunnet skal modifiseres eller omformes slik at det fungerer på en annen måte eller en mer effektiv måte. At slike modifiseringer kan koste noen mennesker livet er ikke verre enn at noen deler må byttes ut i en bilmotor som skal renoveres, eller at noen gamle møbler må kastes for å gi plass til nye og mer funksjonelle.

Etter hvert som fremskrittet går sin gang er det blitt mulig å modifisere menneskemaskinen. Dette kan naturligvis gjøres på flere måter. Menneskemaskinens software kan omprogrammeres eller bli forsøkt omprogrammert. Avanserte mekanismer for slik omprogrammering og ensretting av menneskemaskinens software finnes for eksempel i statens utdanningsmaskiner, også kalt skoler og universiteter, og de mangeartede massemedier, som er styrt og kontrollert av de herskende klasser.

Det skaper selvsagt kluss i det store maskineriet hvis det finnes enkeltindivider som ikke enkelt lar seg omprogrammere og tilpasse de herskende samfunnsingeniørenes konstruksjoner. Enkelte leger påstår de har noe som heter samvittighet, noe en maskin egentlig ikke kan ha, som forbyr dem å behandle andre mennesker som modifiserbare eller kondemnerbare maskiner.

Det moderne teknologene har nå også fått muligheten til å modifisere og konstruere menneskemaskiner omtrent som ønskelig og med de egenskaper som er ønskelig. Det har lenge vært mulig å bestille en spesiallaget bil som oppfyller kjøperens spesielle preferanser og særegenheter. Nå kan også menneskemaskiner konstrueres etter bestemte spesifikasjoner, og de kan destrueres helt fritt dersom spesifikasjonene ikke er oppfylt.

Det mekaniske verdensbilde bygger på den forutsetning at det kun finnes fysiske krefter som skaper den verden vi er en del av. Ingen ting har en bestemt iboende form og en bestemt hensikt eller mål som det søker å realisere. For slike former og slike finale mål kan ikke måles med et fysisk instrument, og følgelig kan ikke slike finale mål finnes. I den mekaniske verden er alle deler like tilfeldig forbundet med hverandre som delene i en klokke eller en annen maskin.

Samvittighet er et begrep som ikke hører hjemme i en mekanisk verden. Men akkurat derfor er det så truende mot det herskende verdenbilde at noen påberoper seg sin samvittighet når de nekter å henvise gravide kvinner til fostereliminatorer. Samvittigheten er et rop fra en annen verden enn den mekaniske og maskinelle verden. Samvittighet er ikke en fysisk ting som kan lokaliseres en bestemt plass i hjernen og som kan manipuleres som en annen fysisk maskin. Enkelte er villig til å la seg drepe for en samvittighetsoverbevisning.

Den mekaniske verden og det mekaniske menneskesyn har sine fordeler. Og det gir staten mulighet til å gjennomføre sin vilje og sin ideologi for enhver pris. Jeg kan ikke se noen annen årsak til kampen mot legers reservasjonsmulighet enn at de truer elitenes og massenes illusjoner om at fosteret er en ting uten noen som helst iboende verdi eller potensialitet.

Men hvorfor er det så få som stanser opp og undrer seg over selve eksistensen? Hvordan kan det ha seg at noe og noen overhodet eksisterer når alt er så flyktig og kontingent? Hvordan kan det ha seg at de mange som krever sine rettigheter til ene og det andre ikke undrer seg over det mest basale av alt at når de eksisterer selv, så er det det minst selvfølgelige av alt i en verden av sammensatte og oppløsbare ting.