Kristendommens eksklusivitet

Kristendommen er en eksklusiv tro. Den hevder om seg selv at den er sann, og at alle andre religioner er falske. Må ikke dette nødvendigvis føre til konflikt og strid?

For enhver som leser Det nye testamente noenlunde fordomsfritt kan det ikke råde noen tvil om at Jesus fremsetter noen påstander om seg selv som fortoner seg hårreisende for det moderne og såkalte tolerante menneske. Dersom jeg skal plukke ut et utsagn av Jesus som mer enn noen andre virker ytterst provoserende i det sekulariserte Norge må det vel være Jesu ord til sin disippel Filip: ”Jeg er veien og sannheten og livet. Ingen kommer til Faderen uten ved meg.”

En ytterst rimelig tolkning av disse ordene synes å være at Jesus påstår om seg selv at han er unik og at alle andre religioner i beste fall er avveier eller kanskje blindveier. Jesus påstår noe mer om seg selv enn at han har rett. Han påstår den som vil lære Faderen å kjenne, må gjøre det gjennom ham. Med andre synes det for meg åpenbart at kristendommens eksklusivitet er en kjensgjerningen vi må forholde oss til.

Nå er det åpenbart at enhver tanke om eksklusivitet vanskelig lar seg forene med en postmodernistisk mentalitet som i utgangspunktet fornekter at det finnes noe annet enn perspektiver, og at alle former for kunnskap dypest sett ikke er noe annet enn konstruksjoner skapt for å sikre seg makt.

Det var jo nettopp Nietzsches forståelse at kristendommen måtte forstås som de undertryktes konstruksjon til å få makt. Barmhjertighet og medlidenhet er uttrykk for en slavemoral som ikke passer for overmennesket som lever etter sin egen vilje. Men alle former for dekonstruksjon har som mål å avsløre maktens utfoldelse, også den maktutfoldelse som kristendommen skal ha utøvd.

Det ligger en stor fare og fristelse i tanken om å eie sannheten. Den som mener om seg selv å ha sett det store lyset og grepet den ideale fordring, fristes nesten umerkelig til å heve seg over den gemene hop og tenke høye tanker om seg selv. Ikke minst er denne fristelsen påtrengende for troende mennesker. Religiøs tro har blitt definert som ”ultimate concern” eller ”det som du tar på ramme alvor uten noen form for reservasjon” (Paul Tillich). Fordi religiøs tro angår det dypeste i mennesket, vil en slik tro få store konsekvenser.

Kristendommen har ikke monopol på eksklusivitet. Religionenes eksklusive sannhetspåstander er uten tvil en viktig årsak til at det oppstår konflikter, strid og uenighet i verden. Jeg tror vi må medgi at religionskritikere ofte har rett når de hevder at religion er en faktor som bidrar til å gjøre verden mindre fredelig. Til tross for dette synes det for meg åpenbart at religionen, eller kanskje bedre noen religioner, lokalt og periodevis har bidratt til en fredeligere verden.

De fleste kan sikkert bli enige om at alle religioner i større eller mindre grad har bidratt til å skape konflikter og strid. Dersom problemet er religion, må løsningen være å bli kvitt religionen på en eller annen måte. Gjennom tidene har mange metoder vært forsøkt i bestrebelsene på å eliminere religionen en gang for alle, og det kan være bryet verdt å se på noen eliminasjonsmetoder for å se om de fungerer.

1. Et grep eller metode som har vært forsøkt er ganske enkelt å håpe at religionen kommer til å forsvinne etter hvert som samfunnet blir mer og mer sivilisert. Denne såkalte sekulariseringshypotesen er i dag i ferd med å bli oppgitt av forskerne av den enkle grunn at den synes å være riv ruskende feil. Intet tyder på at religionen er i ferd med å forsvinne globalt, selv om den lokalt kan ha noen nedturer, blant annet i enkelte områder av Europa. I andre områder har de fleste religioner større oppslutning enn noen gang før. Så på skraphaugen med sekulariseringshypotesen for alltid.

2. Den andre metoden er ganske enkelt å forby religion og sette i gang forfølgelse av de troende. Metoden har vært forsøkt, for eksempel i kommunistregimene i Øst-Europa eller i Kina. I tilfellet Kina har antallet kristne økt dramatisk siden kommunistene tok over i 1949. Den russisk ortodokse kirke har vel nærmest stått opp fra de døde etter 70 år med kommunisme. Konklusjonen må være at forbud neppe eliminerer religionen.

3. Den tredje metoden er å bortforklare religionen og dens eksklusive sannhetspåstander.  Evolusjonære teorier tas gjerne i bruk for dette formål. Påstanden er at religionen så å si er en del av den «hardwaren» vi er utstyrt med, at det ligger i genene. Dette at religionen så å si ligger i oss må være forklaringen på at små barn synes at tanken om Gud gir mer mening enn det meste annet de får høre. Problemet med denne metoden er at den påstår for mye. Ved å hevde at våre trosskapende anlegg er et evolusjonært produkt som øker overlevelsesevnen, selv om den skapte troen ikke er sann, gjøres i virkeligheten all tro tvilsom. For dersom vi ikke kan ha tillit til at det er sant som våre medfødte anlegg kommer fram til om Gud og moralen, hvordan kan vi da ha tillit til disse anleggene når de sier at evolusjonen er sann?

Timothy Keller gir i sin utmerkede artikkel ”Reason for God”, som har inspirert meg til dette innlegget, følgende forklaringer på religion som slår sørgelig hardt tilbake på dem som fremsetter dem: ”Så dersom Nietzsche sier at alle trospåstander er i virkeligheten bare maktspråk, da er hans påstand også det, og hvorfor skal vi høre på ham? Eller dersom, som Freud sier, at alle oppfatninger av Gud er egentlig bare psykologiske projeksjoner for å håndtere vår skyld og usikkerhet, så er også hva Freud har å si om Gud et uttrykk for det. Og hvorfor skal vi da overhodet høre på Freud? Eller dersom evolusjonsbiologens forklaring om at det vår hjerne forteller oss om moral og Gud ikke er virkelig, det er utelukkende kjemiske reaksjoner hvis eneste mål er å videreføre den genetiske koden, så er også det som hjernen forteller evolusjonsbiologen om verden og evolusjonen kun en kjemisk reaksjon i hjernen hvis eneste mål er videreføring av den genetiske koden. Og hvorfor skal vi da høre på evolusjonsbiologen?  Problemet med å forklare vekk troen på Gud eller religionen, er at dermed forklares i grunnen alt vekk.” Med andre ord synes det å være en håpløs oppgave å bortforklare religionen.

4. Den fjerde metoden for å bli kvitt religionens eksklusivitet er å fordømme den bort. Enhver som fremsetter den påstand at sin egen religion er den eneste rette blir umiddelbart anklaget for å være intolerant og konfliktskapende. En vanlig holdning i dag synes nemlig å være at alle religioner er like gode, eller antakelig mer i samsvar med den allmenne oppfatning, like dårlige. Ofte blir kristendom og islam slått sammen og skåret over samme kam selv om de som religioner er svært forskjellige.

Hovedproblemet med denne tilnærmingen er ganske enkelt at det er umulig å få den til å stemme med hva Jesus sier om seg selv. Jesus fremsetter en absolutt eksklusiv påstand om seg selv når han sier at han er den eneste veien til Gud, og at han er Gud. I virkeligheten sier at han at alle andre religioner er falske, selv om de kan inneholde enkelte sanne elementer. Dersom Jesus virkelig er Gud som er kommet for å lete etter oss, da er kristendommen virkelig noe annet enn alle andre religioner. Kristendom er enten mye dårligere enn alle andre religioner eller den er mye bedre enn alle andre religioner. Det eneste som er umulig å hevde er at den er lik alle andre religioner.

En annen tilnærming er å si at alle religioner har brokker av sannhet i seg, men at ingen av dem er universelle eller besitter den hele og fulle sannhet. For å illustrere denne tilnærming brukes gjerne lignelsen om elefanten og de blinde menn. Fem blinde menn treffer på en elefant. En av dem kjenner på snabelen og sier at elefanten ligner på en slange. En annen kjenner på foten og kommer til at elefanter er å forstå som trestammer. Og slik argumenterer hvert enkelt av de blinde om hva en elefant er for noe. Imidlertid er det et alvorlig problem med denne lignelsen. For lignelsen blir fortalt ut fra perspektivet til en seende. For hvordan er det mulig å hevde at hver enkelt blind bare berører en del av elefanten med mindre man selv er i stand til å se hele elefanten? Den som påstår at sannheten er mye større enn hver enkelt av oss kan begripe, og at derfor bør alle sannhetspåstander i religionene relativiseres, hevder implisitt selv å være i besittelse av en form for kunnskap som overgår alle andre former for kunnskap, og det er ikke noe annet enn ren arroganse. Ingen kan vite at ingen religion er i besittelse av hele sannheten med mindre man selv har en total innsikt i åndelig virkelighet som man benekter at religionene har.

Det er ingen tvil om at kristendommen presenterer oss for eksklusive sannhetspåstander. Men det samme gjelder for alle religioner og livssyn. For det er umulig å ikke komme med eksklusive sannhetspåstander. Alle gjør det, og alle må gjøre det. Alle har en forståelse av virkeligheten, og alle tenker at verden hadde blitt et bedre sted om alle hadde fulgt min forståelse. Den kristne påstår dette, og sekularisten påstår dette. Begge kommer med eksklusive påstander. Med andre ord nytter det ikke å fordømme religionens eksklusivitet bort.

5. Den femte muligheten er da å privatisere religionen bort. Privat må folk gjerne få lov til å tro nøyaktig hva de vil, og de må gjerne forsøke å spre sin tro, men religiøs tro må holdes borte fra staten og den politiske debatt. Tenkere som John Rawls og Robert Audi hevder at i offentlige politiske debatter må argumenter som kan tillates være begrunnet i et sekulært og ikke-religiøst verdenssyn. Samme tankegang kommer klart til uttrykk i Center for Inquiry’s erklæring til forsvar for vitenskap og sekularisme. Argumenter som er begrunnet i religiøse perspektiver forkastes her summarisk: ”We maintain that secular, not religious, principles must govern our public policy. This is not an anti-religious viewpoint; it is a scientific viewpoint. To find common ground, we must reason together, and we can do so only if we are willing to put personal religious beliefs aside when we craft public policy.”

I Norge er det vel Humanetisk Forbund og deres representanter mest energisk agiterer for denne form for sekularisme. Lars Gule synes å være en norsk representant for den holdning som kommer til uttrykk i CFIs erklæring. I en kommentar til undertegnede på Verdidebatt sier han for eksempel følgende: ”Det burde dermed være klart at henvisning til åpenbarings«kunnskap» er en non-starter. Det er ikke kunnskap som kan formidles rasjonelt i et intersubjektivt kommuniserbart fellesspråk på tvers av livssynsgrenser. Et slikt språk – og derfor relevante allmenne kunnskaper – må formidles i et felles språk. Det er derfor moderne kunnskaper i all hovedsak er sekulære.” For Gules del må gjerne religiøse bruke det offentlige rom så mye de vil til misjonering, men han forlanger at de må legge igjen en vesentlig del av sin overbevisning når de ønsker å delta i den politiske debatt. Det er interessant at Gule forlanger at for eksempel kristne mennesker skal gi avkall på alle sine religiøst betingede overbevisninger, mens Gule og hans likemenn ikke behøver å gi avkall på en eneste overbevisning for å delta i den politiske debatt. Noen vil kalle en slik holdning for arrogant, men Gule vil antakelig si at den er den eneste rasjonelle.

Religion er et begrep som det er vanskelig å definere. For religion kan neppe defineres som tro på Gud for da utelukkes enkelte varianter av buddhismen. Religion kan heller ikke defineres som tro på det overnaturlige, for da utelukkes hinduismen som regner med en åndelig virkelighet i den empiriske virkelighet.  Timothy Keller definerer religion slik: ”What is religion then? It is a set of beliefs that explain what life is all about, who we are, and the most important things that human beings should spend the time doing” (The Reason for God, side 15 min utg.)

Ifølge denne definisjonen vil sekularismen, eller kanskje mer presist naturalismen, kvalifisere som en form for implisitt religion. Den forutsetter at den materielle verden er det eneste som er virkelig, at vi er her takket være et langt sjansespill, og at det som skjer når vi dør er at vi råtner og ikke noe mer. Det som er viktig livet er å gjøre det som gjør deg lykkelig, og sørge for at ingen andre påtvinger deg deres tro.

Enhver lever og handler ut fra et bestemt verdenssyn eller utfra en såkalt ”narrativ identitet”. Ethvert politisk og moralsk utsagn har sin basis i et bestemt verdenssyn og har derfor, eksplisitt eller implisitt, dypest sett en religiøs basis, slik Keller har definert religion. Selv den mest hardbarkede sekularist har en overbevisning om hva det vil si å være menneske og hva menneskelivet er for. En sekulærhumanist kan gjerne tro på alle menneskers likeverd og verdighet, men det er vitenskapelig like umulig å begrunne denne troen som det er vitenskapelig umulig å begrunne at mennesket er skapt i Guds bilde. Sekulære grunner for moralske posisjoner er, eller kan i det minste være, like kontroversielle som religiøse grunner.

I senere tid har ekteskapet og forståelsen av ekteskapet vært tema for den politiske debatt. Det er umulig å nærme seg dette temaet uten å bringe med seg sine dypeste overbevisninger om hva ekteskapet er og hva slags funksjon det har i samfunnet. Disse overbevisningene vil være sterkt farget av hvilket verdenssyn og menneskesyn du har. Dersom du ser på ekteskapet som en institusjon for å oppdrag barn til nyttige samfunnsborgere, vil det være rimelig å ha en negativ holdning til muligheten for å få innvilget skilsmisse. Men dersom du på den annen side betrakter ekteskapet som et middel til å øke egen lykke og realisere eget livsprosjekt, vil du gjøre det lett å oppnå skilsmisse. Noen religiøse og filosofiske tradisjoner legger mest vekt på å bevare det kollektive, mens mer moderne oppfatninger med røtter i opplysningstidens tenkning vil være mer individualistisk orientert.

Kulturantropologen Carolyn Fluehr-Lobban hadde den oppfatning at all moral er sosialt konstruert. Under arbeid i Afrika ble hun vitne til en fryktelig undertrykking av kvinner. I en artikkel i Chronicle of Higher Education skrev hun om den smerten hun kjente da hun forsøkte å fortelle lederne i samfunnet at det de gjorde mot kvinnene i samfunnet var galt. Lederne svarte at hun hadde ikke noe med å tvinge sine verdier og sin religion på dem. Hun svarte at hun var ikke religiøs, men måtte etter hvert erkjenne at hun var en sekulærhumanist og trodde på menneskerettighetene. Disse lar seg ikke bevise vitenskapelig, og de forutsetter en bestemt form for religiøs tro, en tro som langt fra deles av alle.

Det kan synes som om tilhengerne av sekularismen vil gi denne en privilegert posisjon i den offentlige debatt og at argumenter med basis i et annet verdensbilde ikke er tillatt. Sekularismen vil da overta kristendommens tradisjonelle stilling som statens offentlige religion med de privilegier det medfører.

I et fritt demokrati må alle kunne delta og bidra ut fra sitt eget verdensbilde. Det er ikke et uttrykk for toleranse å forlange at noen av deltakerne skal gi avkall på sin overbevisning for å delta i den moralske og politiske debatten. I demokratiet må det være argumentene og deres gjennomslagskraft som må sikres for enhver pris. Hvis ikke, vil vi nærme oss en sekulær form for totalitarisme som ikke er ukjent i historien.

Dette innlegget begynte med kristendommens eksklusivitet, og det skal slutte med det samme. En av historiens gåter er hvordan kristendommen beseiret den romerske verden selv om den i utgangspunktet ikke søkte politisk makt. Den romerske kulturen var i prinsippet åpen og anerkjente at alle hadde sin tro og sine skikker. Ingen var i besittelse av sannheten, men alle hadde sin egen gud. Men de kristne kom og sa at ”Vi har den sanne Gud”. Det kristne verdenssynet syntes mye trangere enn det romerske, som gav seg ut for å være det mest tolerante. Men når det gjaldt måten livet ble levd på var situasjonen en annen.

De fattige var foraktet i samfunnet, men hos de kristne var de elsket. Kvinnene ble diskriminert og sett ned på av romerne, mens de kristne gav dem ære og oppreisning. Den romerske verden sørget for at raser og klasser ble holdt fra hverandre, mens de kristne blandet dem samme og gjorde slutt på alle skiller mellom menneskene. Under de store pestepidemiene lot romerne de syke bli tilbake i byene for å dø, mens de kristne ble tilbake og pleiet dem. I mange tilfeller døde de kristne for å ta seg av sine ikke-kristne naboer.

Dypest sett er alle mennesker fundamentalister i den forstand at alle har noen fundamenter som de bygger livet sitt på. Sekularisten har sine fundamenter, som er den materielle virkelighet og troen på at livet tar slutt ved døden, og at alt vi har å leve for er dette livet.

Den kristne har et annet fundament, som er en latterlighet for den som ikke tror på det, nemlig en person som ofret seg og ba for sine fiender fordi han elsket dem, da han var i ferd med å forlate denne verden. Den som virkelig lar dette fundamentet synke inn, vil aldri kunne innta en ovenfra og ned holdning mot sine medmennesker og tro at man selv er bedre enn dem.

Det er ingen tvil om at kristendommen ofte har bidratt til strid og elendighet i verden. Det skjer hver gang de kristne glemmer fundamentet for sin tro og begynner å tro at de er moralsk overlegne andre mennesker. Men den som tar til seg kjernen i den kristne tro vil bli en del av løsningen for en verden full av konflikt og strid.

Det er absolutt mulig å si at de kristne har de trangeste og mest eksklusive livssynet, men de bør ha den mest selvoppofrende og inkluderende livspraksis av alle.